Femundsmarka 2015 - Den lange turen som ble kort

Endelig var ferien her. Etter tidligvakt søndag er det 4 uker sammenhengende fri før høsten kommer og jeg starter opp med ett års videreutdanning.
Enda en tur til Femundsmarka er første på programmet før mer siviliserte ferieaktiviteter får plass. Denne gangen er det fortrinnsvis de nordlige områdene som er aktuelle. Nedre Muggsjøen og vannene rundt frister men mistenker at det er en del folk der. Alternativet er å gå utenom stiene til Svartsjøen, Littlsvartsjøen og områdene der omkring. Å avslutte turen med en lang padling ned fra Styggsjøan/Revsjøen ned til Rogen og deretter ned hele Røa er så definitivt en fin måte å avslutte turen tenker jeg. Mye folk på den strekka der men det får jeg tåle.

Utgangspunktet blir fra Synnervika helt nord i den 6 mil lange Femunden. Langen gjestegård er også et alternativ men med packraften min finner jeg lett mine egne veier over de blå områdene på kartet. Langen gjestegård blir således bare en omvei.
Utpå tirsdags ettermiddag er jeg på plass i synnervika. Finner lett parkeringsplass her nede.
Padling til nordvika og krysse over der var min plan A. Det ville kanskje ikke vært direkte uforsvarlig men i motvind og en del bølger ville det blitt et blodslit med 3 km motvindspadling. Med sekken på ryggen legger jeg avgårde gjennom hyttefeltet og via Lergruvtjønnan er jeg snart ved Femundens bredd i Nordvika.

I ei tåke av mygg og et lett duskregn får jeg blåst opp packraften og kommet meg ut på vannet. Vannet er stillere her og vinden tar ikke så godt. Et par motorbåter dorger rolig rundt her inne ser jeg. Jeg padler meg vei opp under Storholmen før jeg krysser et mer åpent parti inn mot Røstneset med vinden inn skrått fra siden.
Det går helt fint selv om det vugger litt i bølgene. Packraften er stødig også i litt sjø. Vind er gjerne en større utfordring enn bølger begynner jeg å erfare. Vel fremme på Røstneset drar jeg inn i den nordvendte vika på neset. Sandbunn og blikkstille her. Herlig.

En kjapp inspeksjon avslører et utmerket campområde. Hardpakket sandbunn teltpluggene sitter godt i, litt vindtrekk så myggen blåser vekk og litt for mange godt brukte bålplasser. Her er det bare å få opp teltet for her er det virkelig flott. Dessuten bare tull å dra for langt første dagen. Spesielt når man finner en perle som denne.
Vel på plass i teltet kjenner jeg at formen ikke er helt på topp. Matlysten er ikke-eksisterende i dag og jeg har ikke greid å få i meg noe mat før i dag heller. Merkelig da at mat virker så uappetittelig fortsatt.
Jeg tar tidlig kveld i teltet uten kveldsmat og håper formen og ikke minst matlysten er bedre i morgen. Man trenger energi på slike turer. Mer enn man kanskje tror.

Ut over natta våkner jeg av at fryser noe grusomt. På med ekstra ulltøy og en bergans isolasjonsjakke med hette på. Ned i posen igjen. Det hjelper litt og jeg sovner etterhvert med hetta på fiberjakken godt snurpet sammen. Bare for å våkne grytidlig på morgenen badet i svette. For pokker! Jeg ligger jo her å har feber går det opp for meg. For sååå kaldt var det jo faktisk ikke i natt. En paracet på morgenkvisten får roet feberen. Hva gjør man herfra? Jeg spekulerer litt på å hive sekken på ryggen og ta meg frem til Gubbtjønnbua. Kanskje bruke den som sykestue til formen bedrer seg? Men for å gå dit kjenner jeg at jeg helst bør få i meg noe energi. Ikke spist på halvannet døgn nå og mat høres bare kvalmt ut. Det blir for drøyt kjenner jeg. Sekken er ekstra tung nå i starten av en tur jeg beregnet til å vare over en uke og jeg har jo ikke engang begynt å spise av den. En del ferskmat ble det også på denne turen men hverken pølse, bacon eller røkt reinsdyrhjerte frister. Heller ikke brødmat.
Femunden ligger der blikkstille og vindstille foran meg. Det sier seg selv egentlig hvordan dette blir. En rolig og daff padletur til synnervika over blikkstille vann krever lite av fysikken. Vemodig surrer jeg sekken fast i baugen på packraften igjen. I det minste ligger det an til en fin padletur selv om turen ikke helt ble som planlagt.

Den 5 km lange padleturen er unnagjort på et par timer med doven padling. Ute på neset der jeg runder og begynner å padle nordvestover må jeg ha en pause. Ingen energi igjen så jeg tvinger i meg en liten snickers fra jakkelomma. Mer går ikke ned. Men det hjelper. Hilser såvidt på noen kano-folk og båtfolk underveis før jeg litt etter er fremme i synnervika der bilen står.

Turen ble kort. Men det positive er at jeg ble enda mer glad i packraften. Den er virkelig et praktisk fremkomstmiddel enten du vil unngå omveier eller komme deg frem på mindre åpenbare ruter der det ferdes mindre folk. Stinett og slikt er brått ganske uinteressant egentlig. Og som jeg har erfart går 5 km på vann helt utmerket selv på tom mage og med et snev av feber. Absolutt overkommelig å planlegge slike etapper i fremtiden da. Kanskje ikke i motvind.

Nå skal jeg først og fremst bli frisk så får vi se hva sommeren bringer. Ikke umulig at jeg gjør et nytt forsøk senere. Kanskje da fra svensk side (Rogens naturreservat) for å få enda flere padlebare etapper.

(Lang)Helgetur til Femundsmarka. Juli 2015.

Endelig var tiden inne for en ny tur til femundsmarka. Har kjent dragningen inn dit helt siden turen i fjor sommer. Har enda ikke tatt ferie fra jobb. Det ligger fortsatt et par uker frem i tid men ei friuke i turnusen åpnet muligheter. Etter jobb torsdag var det hjem å legge siste hånd på pakkinga. Ei av sidelommene til sekken legges igjen hjemme til fordel for packraften som stroppes godt fast der i stedet. Sekken er mer enn stor nok uansett så den ekstra sidelomma klarer jeg meg nok fint uten,

Fredag morgen satte jeg meg i bilen og kjørte de vel tre timene opp til Jonasvollen camping. Veldig greit utgangspunkt om man kommer fra Trondheimstraktene synes jeg. Tar da båten på nordgående derfra til Haugen gård. Alternativet er å ta den fra Synnervika for å sitte på sørover men det krever en grufullt tidlig start på en fridag. Seneste avmarsj fra Trondheim ca klokken 0630 vil det innebære. Uaktuelt.

Været var ikke fullt så strålende som værmeldingen ville ha det til men temperaturen var høy. På 20-tallet faktisk. Kom i prat med et par trivelige vestlendinger på båten. For dem var det kano og de nedre deler av Røa som gjaldt. Første turen deres hit kunne de fortelle og det var ørret med stor Ø som var målet. De er ikke alene om den planen vet jeg. Det skal senere vise seg at jeg treffer disse trivelige karene igjen senere på turen.

Ved Haugen gård hoppet jeg av i år som i fjor. Med et forventningsfullt smil kom sekken på ryggen og det var bare å sette i marsj. Veldig fin sti opp mot Røvollfjellet herfra. Ikke for bratt og stien er for det aller meste lett å gå. På den flate "vidda" fra der grensa til nasjonalparken går sluker man dessuten kilometer raskt om man vil videre innover. I det jeg nærmer meg Røvolltjønnene synes jeg at jeg har møtt vel mange mennesker allerede. For all del; det er bare morsomt å treffe andre fjellfanter underveis men det var mange av slaget her

Jeg hadde sett meg ut en plass på sørsiden av Skogtjønna der jeg håpet å finne plass. Der sto det selvsagt telt allerede. På østsiden fant jeg derimot en flott plass helt nede i vannkanten.

Det går ikke mange minuttene etter at teltet er kommet opp før fiskestanga er montert. Jeg har noe uoppgjort med Røya i dette vannet siden i fjor og nå var tiden inne til å utfordre den på nytt. Jeg fisker en times tid før det begynner å bli skummelt mørkegrått i sørvest. Joda, ei skikkelig ettermiddagsbyge legger fra seg lasten sin der oppe. Det striregner og blåser i et kvarters tid før sola igjen titter frem. Ut over kvelden prøver jeg meg også i packraft ute på vannet for å se om storfisken står lenger ute. Ikke noe livstegn hverken denne kvelden eller formiddagen etter. Ser faktisk ikke et vak engang. Skulle tro vannet var tømt.

Packraften forsvarlig fortøyd i teltbardunene for natta.

 I 23-tiden kjenner jeg øynene bli tunge og jeg sovner med en magisk utsikt gjennom teltdøra.

Sola jager meg opp i 8-tiden igjen på lørdag. Utsikten er ikke blitt noe verre og i protest mot tåbilder fra syden tar jeg heller et ullsokkbilde fra fjellet i 18 graders varme.

Ut over formiddagen innser jeg at det er faktisk fryktelig mye folk her oppe. Jeg teller tilsammen 30 personer som telter ved vannet, fisker ved vannet eller går forbi vannet i løpet av noen få morgentimer. Jeg tenker med meg selv at det blir litt for mye "campingplass" her oppe når jeg må kle på meg buksa for å gå ut av teltet og gjøre mitt fornødne. Slikt blir det ikke villmarksfølelse av syns jeg. Jeg må flytte på meg! Dessuten gleder jeg meg til å få prøvd packraften litt mer på "ordentlig" for forflytning og ikke bare som morobåt og fiskeredskap. Ser meg ut Littlsjøen som dagens mål. Det vil innebære kryssing av Roasten samtidig som det antagelig er mindre folk på nordsiden av vassdraget der hvitfisken dominerer litt mer.
Med sekken på ryggen og fiskestanga i handa rusler jeg ned til Roasten. Jeg finner min egen vei over noen morenerygger ned til vassviktjønna der jeg gjør noen kast etter Røya i forbifarten. Ingen napp der heller.

En liten vannpytt øst for Skogtjønna

Vassviktjønna skimtes mellom trærne

Vassviktjønna

 Vel nede ved Roasten finner jeg ei fin strand rett ved sundet som skiller øvre fra nedre. Fint å sette ut i packraft herfra. Det går fort å blåse opp båten og jeg gjør meg litt flid i å sørge for å få bundet sekken godt fast i baugen.

Utrolig genial sak en sånn packraft!

Det er med et glis om kjeften jeg glir ut på en diger blikkstille vannflate. Deilig å kjenne hvor stabil båten fortsatt er selv med tung last høyt opp og langt frem. Mindre stabil enn uten selvsagt men her skal det virkelig bli bølger før jeg blir skjelven. Sekken er også fin å stappe fiskestanga i så jeg kan dorge meg over vannet. Ingen kjenning med fisk i det hele tatt. Snakker med noen som er ute å ror robåt og tydelig er meget godt kjent i vannene her oppe. Slekta deres har vært representert her oppe i 3 uker allerede men dårlig fangst så langt. Det lille de har fått av ørret har vært helt tom i magen også. Så alt for fort er jeg oppe ved bekken som renner ned fra Littlesjøen. Jeg tar meg god tid til å fiske litt til i den lille vika der men fortsatt ingen fangst.

Jeg setter fra meg båt og utstyr nede ved Roasten for å rekognosere en grei vei opp. Det er nemlig vel mye skog og steinrammel her nede synes jeg. Ikke er det langt opp heller så like greit å jogge opp for å finne ei grei rute uten sekk og alt det der og så hente stæsjet etterpå. Littlsjøen kommer raskt inn i synsfeltet og den er virkelig et flott skue. Ikke en sjel å se heller. Virkelig en perle synes jeg.

Utoset til Littlsjøen er en lang smal korridor før man kommer dit bekken egentlig begynner. Virkelig idyllisk parti synes jeg.

Vel nede ved Roasten ser jeg imidlertid at Roasten ligger blank og vakker der ute og beviselig huser fisk av det store slaget. Tvilen gnager i meg. Det er rett og slett for mange fine ting å velge mellom. Jeg velger omsider å padle litt til og heller la Littlsjøen vente til en senere anledning. Jeg padler meg sakte sørover på kryss og tvers men ikke sjans om at fisken vil ha noe av det krimskramset jeg lokker med. Det nærmeste jeg kommer er en gedigen Harr som rolig velter i overflata og viser meg breisida så nærme at jeg nesten kunne tatt den med hendene. For et beist! Men bite på vil den ikke...
I sjutida på kvelden romler det i magen. Ikke spist siden tidlig i morges og nå krever kroppen seg. På tide å finne en teltplass. Ved nordbredden padler jeg meg rett bort på ei flott strand med små runde rullesteiner. Veldig trygt og greit å kjøre packraften opp der egentlig. Det flate terrenget ovenfor stranda viser seg også å være en skikkelig perle. Tydeligvis brukt en del. Alle stiene og bålplassene i området tyder på det. Men i kveld har jeg hele området for meg selv.

Moreneryggene Femundsmarka er så kjent for.

Mulig teltplass i horisonten.

Camp Roasten etablert!

Ute på en liten odde og halvt i skyggen av ei kjempefuru 100m fra teltet er det opparbeidet en meget forseggjort bålplass. Det kan tyde på utrivelig mye trafikk her til tider men i kveld er den bare min. Mye nedfallskvist finner jeg også i området og sper på med noen halvt oppbrente bjørkelegger som ligger ved bålet. Det grilles pølser til middag i kveld. En kvart flaske Rom, litt sjokolade og noen kapitler Morgan Kane utgjør desserten.

Ikke feil!

Det blir for lite lesing av bøker til vanlig men på tur kommer leselysten veldig frem hos meg. Greit da med noe underholdende lektyre. Denne gang ble det et gjensyn med Morgan Kane.

Ut over kvelden og natta viser Roasten og Femundsmarka seg fra sitt aller beste. Med en skvett Rom innabords blir jeg bare sittende og nyte et herlig paradis jeg har helt for meg selv. Villmarksfølelsen er virkelig på plass denne kvelden.

I det jeg skal legge meg gjør jeg den brøleren å dulte det oppblåsbare underlaget mitt borti myggspiralen som står å brenner. Slike underlag liker som kjent ikke glør. Det gjelder tydeligvis også gloa på myggspiralen oppdager jeg. En feltreperasjon med aquaseal og sportstape sørger i det minste for at lufta holder seg lenge nok til at jeg sovner skikkelig inn.

Søndag morgen skinner sola igjen brutalt på teltduken i åttetida og ryggen begynner å verke litt av det harde underlaget. Underlaget har sakte men sikkert tømt seg for luft gjennom natta. Greit nok. Jeg har sovet noenlunde greit uansett. Det er bare å komme seg opp, Dagens etappe skal ende nede ved Røosen/Røsanden. En kjapp "sms-konferanse" med opphavet via inreach/satelitt bekrefter at gråværet som tidligere var meldt står ved lag. Det meldes nemlig om heftige regnskyll de neste dagene og det gidder jeg ikke i denne omgang.
Jeg har funnet villmarksfølelsen og er sånn sett fornøyd med turen uansett. Men jeg trenger ikke være på plass i området ved brygga før til natta egentlig. Skal ikke ta båten før mandag morgen. Det er ikke mange timene jeg trenger ned dit. En kilometer eller to i packraft og deretter fem-seks til fots i nedoverbakke. Det er fort unnagjort. Det fiskes, spises og leses litt om hverandre. Her har jeg virkelig funnet fred men fisk har jeg fortsatt ikke fått da jeg etter hvert gir meg.
Feltreperasjonen av underlaget utbedres ytterligere og nå lekker det nesten ikke lenger. Jeg sitter mykt og godt under tarpen.

Mine nærmeste naboer ved camp Roasten.

I totida pakker jeg sammen sakene mine. Det virker nemlig som vinden begynner å øke på og en packraft er virkelig en medvindsbåt. For å unngå en tung motvindspadling det siste stykket er det like greit å legge i vei. En bris fra siden presser på men jeg holder fint kursen mot utoset. Med en gang jeg stopper å padle ser jeg imidlertid at vinden raskt dytter meg inn mot land.
Jeg forsøker å finne et sted på sørsiden av utoset å klatre på land og eventuelt følge bærestien på sørsiden ned. Den har jeg ikke gått før. Her er det derimot langgrunt med store steiner og jeg finner få plasser som egner seg veldig godt å legge til land med packraft. Det blir fort mye vassing og knoting for å komme til land der. Det gidder jeg ikke. Jeg legger i stedet til ved noen naust på nordsiden.

I stedet for å lete mer etter den berømte "kano-stien" følger jeg like greit DNT-stien nedover. Det går greit unna i nedoverbakkene. Mye greiere å ta seg fram i år. I fjor var det nemlig vått og sleipt over steinene man må klyve over og gjørma spruta og sugde fast støvlene i myrpartiene. Tørt og fint fotfeste i år. Det hjelper på farta.
Jeg passerer DNT-hytta i fint driv. Har litt blandede følelser til slike hytter og benytter meg svært lite av tilbudet ut over å følge noen røde T'er fra tid til annen. Første og eneste unntak var i vår da jeg var oppe i Trollheimen. Det kan nok ha sine fordeler når man er våt, sliten og sulten og jeg ser ikke bort fra at jeg en eller annen gang kryper til korset og tar inn på ei slik hytte. Samtidig har jeg ikke helt sansen for å "tilrettelegge" for mye i det lille vi har igjen av relativt urørt og fraflyttet natur her i landet. Det lokker gjerne flere folk opp også. Mer tilrettelegging = mer folk = enda mer tilrettelegging. Det kan fort bli en uheldig spiral faunaen ikke har videre sansen for det der. Femundsmarka er litt på grensa av hva jeg synes er greit med tanke på tilrettelegging. Jeg synes ikke det bør ikke bli noe mer i hvertfall. Jeg lot forsåvidt min mening bli hørt via en brukerundersøkelse som gjøres i disse dager. Det kan virke som noen har planer fremover... Blanketter finnes på Fæmund 2 og på tavler ved Haugen gård og sikkert ved flere mye brukte innfallsporter.

Et stykk ned i stien blir jeg obs på ei orrhøne som tripper rundt stien. Det slår meg at jeg ikke har sett stort av jaktbart vilt her oppe denne gangen. Den lange kalde våren og sommeren som kom seint i gang har nok gjort sitt i år. Det spøker virkelig for jakta i høst..
Vel nede ved Røosen ser jeg at det myldrer av tyskere nede ved hytta etter Stor-Hans. På guidet tur med kano kan de fortelle. Skal ned til Elgå etter hvert. Jeg setter opp teltet helt oppe på odden med utsikt i retning båten. Husker med gru mygghelvetet som var her nede i fjor sommer og ser tendensene her i år også. Vindutsatt teltplass takk! Det gjør nytten. Lite mygg i se der oppe men man skal ikke mange meter i le av trærne før myggplagen er intens. Her nede er det mobildekning også ser jeg. Fra ca null dekning til 4G i alle retninger i løpet av et år. Bevares. Jeg setter vekkerklokka på telefonen på ringing i god tid før båten kommer så jeg slipper å stresse. Har mest mulig ferdigpakket også så det skal gå kjapt å pakke ned resten om jeg forsover meg litt. Teit å bli for sen til båten. Den går bare riktig vei en gang i døgnet. Når jeg tar kveld ser jeg det mørkne til i sør. Her kommer regnet som er meldt ja.

Femunden viser seg fra sin blide side på kvelden.

Jeg våkner i god tid på mandag. Ikke noe regn enda så jeg får i meg en kjapp kopp kaffe og pakker ned alt tørt. Veldig greit. Da slipper jeg å styre så mye med tørking av utstyr når jeg kommer hjem.
Mens jeg pakker ser jeg et par stykker jeg synes å dra kjensel på som drar forbi i kano. Jo ganske riktig. Når jeg kommer til brygga så står de to vestlendingene jeg møtte på vei inn der. Lite fiskelykke på dem også men noe har det faktisk blitt. Har mest tråkket litt frem og tilbake langs nedre deler av Røa. Mye mygg og de var heller ikke forberedt på ettermiddagsbygen som slo til på fredags ettermiddag siden de gikk rett i fiskemodus og ikke tenkte på å få opp teltene først. Men veldig fornøyd med turen dog. "Kommer til å leve lenge på den turen her" sier en av dem. Jo det skal jeg si meg enig i.
Det er noe spesielt med Femundsmarka. For meg er det stillheten, den vakre men bisarre naturen og muligheten for å stikke seg unna og være helt alene.
I det Fæmund II legger til kai kommer regnet. Grei tidspunkt å stikke avgårde synes jeg. Tilbakefarten med ærverdige Fæmund II innebærer selvsagt pølse og cola. Godt etter å ha fått brukt kroppen noen dager det.

Hjemturen innebærer en pitstopp på Os/Dalsbygda for påfyll av diesel og junkfood før jeg via Røros svinger innom Sverige en tur. Kan jo ta med kvoten min med det samme jeg er på farten og så får jeg jo rekognosert litt av områdene nord for Femundsmarka også. Fine turområder der også tenker jeg.

Med "lillebror" på tur

Etter å ha jobbet tett en stund siden forrige tur var det atter klart for å lufte fjellstøvlene litt igjen. Ei uke ferie tas ut før det verste kaoset med ferieavvikling på jobb og det er tur på programmet. Som jeg hadde satt meg fore allerede i vinter var det min lille fosterbrors tur å få oppleve friluftslivet for alvor.
Han er fra før en ivrig fisker og har tatt på land en mengde småørreter fra lokale skogsvann og lot seg i fjor begeistre stort av en viss Monsen som var på villspor. At jeg ikke eier kano enda skyldes nok økonomi mer enn guttens overtalelesesevner og iver. Men tur må det jo kunne bli, kano eller ikke.
Planlegginga startet egentlig allerede i vinter. Julegaven fra meg ble en vanntett jaktdress i juniormodell fra magasinet. Har samme type selv og den gjør jobben veldig greit.
Ut over våren konspirerte jeg med min mor og i tur og orden dukket mer nødvendig utstyr opp. Egen fiskestang og snelle fra shimano ble det også da det var nedsatt pris hos skittfiske.no. Den ble kjapt tatt i bruk.
I hemmelighet har han arvet et av mine gamle liggeunderlag og et fått et phoxx stoltrekk fra XXL som passer til underlaget. Det ble bestilt en sovepose av typen warmpeace viking 600 fra hektapåtur så han hadde skikkelig sovepose. Da gjenstod kun telt. Jeg har kun to-mannstelt i mitt reportoar og det blir fort litt magert. Dessuten må han ha mulighet til å telte litt uten meg også enten det er på tur, i hagen eller på campingplasser. Bruksområdet vil nok være noe begrenset i starten av hans turkariere og det vil ikke være aktuelt med milsluking med det første. Vekt var derfor langt mindre interessant enn pris.
Valget falt etterhvert på et Bergans Trysil 3-pers telt laget for XXL og til salgs for under to lapper.

Kvelden før min planlagte fjelltur i Fosen-fjellene spurte jeg han om han kunne tenke seg å bli med. Øynene lyste opp og han takket ja men han måtte dessverre påpeke at han manglet en del ting for å sove ute.
Gleden var stor da både telt, sovepose, liggeunderlag og mere til ble tryllet fram.

Vel hjemme fra skolen dagen etter var han i hundre. Nå skulle det bli tur. Vi hadde visst egentlig ikke tid til å spise middag men med litt overtalelse innså han at det var greit med mat i magen før vi la avgårde. Sekken var jo alt pakket.

Etter å ha blitt kjørt avgårde av min mor og satt av på en avsides vei begynte vi å gå oppover en skogsvei ved navn "Avkrokstien". En skjønner en er usentralt til med slike navn.

 Det første stykket er veldig greit å gå med fin vei. En del høydemeter klatres og det kjennes jo etterhvert i kroppen. Grått vær men stort sett oppholds avbrutt av litt yr i blant. Egentlig litt greit å slippe sola når man skal vandre. Spesielt i en del motbakker.

Etter en liten rast og plastring av begynnende gnagsår på pjokken sine bein der veien slutter bærer det ut i marka. Myrete skogsterreng i starten. Stedvis tungt å gå. En og annen bekk må forseres men det går greit også der vi går utenom de mest brukte stiene

Etter halvannen times vandring bestemmer gutten at her må det en lengre pause til. Det vaker nemlig ivrig i et skogstjønn vi vandrer forbi. Ikke meg i mot å slippe sekken av skuldrene litt. Gutten får det derfor som han vil og sluken flyr snart utover vannet.

 Etter ti minutter fisking jubles det ivrig. Det er fisk på kroken. Før jeg får jogget bort har han lempet på land turens første. En liten stekefisk på kanskje et par hundre gram. Gutten er veldig fornøyd og blir bare motvillig med på å fortsette etter å ha fisket litt til. Tiden går nemlig og vi må komme oss opp på fjellet før det blir alt for sent. Terrenget rundt her virker dessuten i overkant "myggete" og bare levelig på grunn av litt vindtrekk. En lovnad på veldig usikkert grunnlag om større fisk i det store vannet lenger opp vipper etterhvert diskusjonen i min favør.

Men gutten er sliten. Når vi har under en kilometer igjen i slak motbakke begynner det virkelig å skorte på kreftene. Det må stadig tas pauser for både ben og rygg og hele kroppen verker nå blir jeg nøye forklart ved flere anledninger.

Lovnad om solbærtoddy og Ståle's eksepsjonelle bacon-pannekaker til kveldsmat gir etter hvert nok energi til å fullføre og gutten leder an det siste stykket opp og innover flata til vannet.

Lykken er stor over å komme fram til det store vannet "Laugen" så fiskeiveren tar tak i gutten igjen. Glemt er vonde bein og verkende skuldre. Mens jeg tar meg av telt og utpakking fiskes det på bredden rett nedfor. Et nytt hyl og han lander atter en ørret. Denne gangen på rundt 400 gram. Så slapp jeg altså å lyve om at fisken var større høyere opp. Takk! Jeg tar noen kast jeg også men ingen kjenning med fisk for min del.

Innen vi får i oss den lovte solbærtoddyen og baconpannekakene med rikelig sukker på begynner det å bli sent. Vi sovner vel ikke før midnatt. Så sent har nok ikke gutten vært oppe så mange ganger før. Noe av det siste han sier før han sovner er "Dette må vi gjøre oftere Ståle". Han koser seg åpenbart til tross for gråvær og flere kilometer med sekk i beina.

Jeg våkner i 8-tida av at det romsteres ved siden av meg. Gutten er våken og full av fiskefeber. Han sier han har sovet veldig godt i natt. Det bestemmes raskt fra "lavere hold" at det skal være mer fiskekonkurranse før frokost. Han leder 2-0 og vil fortsette. Greit nok tenker jeg. Jeg er ikke noe frokostmenneske uansett. Fiskelykken er ikke med gutten i dag men jeg haler inn 2 stykker på 3-400 gram i løpet av en halvtime. Han er åpenbart fornøyd med at fisken biter i dag også selv om han ikke fikk dem selv. Den han fikk kvelden før var uansett en tanke større. 2-2 i fiskekonkurransen så langt på turen men junior leder på størrelse.,
Begge mine får friheten tilbake. Har mer enn nok mat med på turen tenker jeg. Dessuten hadde jeg overtalt meg selv til at kilosfisk skulle være vanlig her oppe og dette var ikke helt på det nivået jeg hadde håpet å bære med meg hjem.
Etter en varm frokost ser gutten brått litt nedfor og tankefull ut. Jeg spør forsiktig hva han tenker på. Jo der har hjemlengselen meldt seg. De hjemme savnes. Spesielt nevner han at min far kom hjem i går kveld etter at vi var dratt. Etter litt prating om alternativene våre bestemmer han seg for at vi bør nok avbryte å dra hjem. Sier meg enig i at det er ikke noe poeng i å være på tur om man ikke koser seg. Han virker lettet over dette og griper fiskestanga igjen. Nedpakking av leir er tydeligvis mitt ansvarsområde. Han har viktigere ting å ta seg av.

Rundt 12-tiden begynner vi å gå. Bæring av fangsten hans er åpenbart min jobb det også.
Sekken kjennes godt i dag også ser jeg men pjokken leder an. Vil gå først sier han. I lett yr tramper vi nedover avbrutt av noen korte drikkepauser og en lengre sjokoladepause på trappa av ei hytte vi passerer.

Etter å ha gått et par timer nærmer vi oss veien. Det begynner såvidt å klages på litt "vondter" her og der men det går i greit driv nedover så fort vi kommer oss på veien. Min mor hadde gått oss litt i møte og så fort han får se henne kollapser gutten. Skuldrene senkes ned til bakkenivå og her er det bare for mor å overta sekken de siste 5-600 metrene. Helst hadde han hatt lyst til å bæres selv også kan han fortelle.

 Men fornøyd med turen var han så absolutt.

For min del er det tilbake til hverdagen på jobb nå. Ferieavviklinga er startet, mange erfarne medarbeidere er borte og mange ferievikarer skal igjennom en bratt læringskurve de neste dagene.
Men om et par uker har jeg igjen fri en stund. Hver 15. uke har jeg nemlig fri etter turnus. I år var jeg heldig og friuka landet midt i feriekaoset mens jeg "offisielt" er på jobb. Den uka tenker jeg å benytte til en tur på Røvollfjellet i Femundsmarka. En liten forsmak på den noe lengre turen jeg planlegger senere i sommer. Såfremt værmeldinga samarbeider sånn noenlunde da.