Småflau tur til Brungmarka

Jeg skulle endelig i gang med årets teltsesong. Uka avspaseres etter å ha jobbet det som er av røde dager tidligere i vår og endelig var jeg klar for tur. Tursesongen starter i år som i fjor med en tur opp i Brungmarka. 4-5 dager så jeg for meg. Muligens med bruk av packraft oppe i fjellvannene på jakt etter storørreten etterhvert. Slik ble det ikke.

Turen startet nede fra parkeringsplassen på Brøttem slik som tidligere turer. En siste justering av sekken der så var det i marsj. Ble allerede da informert av forbipasserende om at Storavatnet som jeg sånn omtrent hadde sett meg ut som mål for dagen hadde besøk av en skoleklasse på lavvo-tur. En stopp på sikatjønna ble lagt inn. Både som pause og for å væte fiskestanga litt. Muligens også som dagens mål siden Storavatnet fristet litt mindre. Fisken der er heller småfallen men uansett underholdende å få på kroken. Man får nesten se. Turen blir til mens man går og alt det der.



Bakken oppover mot sikatjønna kjentes fort. Det har vært hard bruk av sofa og lenestoler gjennom vinteren kjenner jeg. Blodpumpa går hardt og det blir flere stopp oppover. Omsider er jeg oppe på platået og legger i vei over myrene innover mot Sikatjønna.
Vel fremme slår det meg plutselig at jeg har glemt noe vesentlig. Fortvilet ser jeg rundt i sekken etter kniv. Ikke å finne. Sløye fisk uten kniv blir jo litt knotete egentlig. Gå ned til bilen, kjøre hjem og hente og jogge oppover igjen? Eller bare bli her og kose seg med teltliv nå som jeg først er her. Valget falt på det siste. Etter å ha fått opp teltet finner jeg faktisk kniven. Men nå går det opp for meg at jeg ikke har med meg snella! En kopp kaffe da kanskje mens jeg legger plan B. Fyrstikker? Nei de har jeg også glemt. Redningen blir et tennstål som ligger å slenger i sekken. Den tenner greit gassapparatet. Kaffe og polarbrød med brunost på tube til middag i dag.

Ut over kvelden er det flere runder med byger som treffer Sikatjønna. Det er godt å få sitte i et lunt telt og høre regnet tromme på teltduken mens jeg leser noe god lektyre igjen. Mellom bygene ble det tid til noen runder med fotoapparatet. Marka var raus med naturopplevelser denne ellers litt selvforskyldt begredelige dagen.
Fisken vaket hyppig, en liten flokk rein ruslet forbi teltet og borte i skogen satt gammeltiuren å kjeftet.
Ei ørn tok også turen innom Sikatjønna i løpet av kvelden. Når sola gikk ned kom tåka krypende over vannet og myrene rundt. Virkelig trolsk stemning ble det etterhvert.

Etter en usedvanlig god første natt i telt våknet jeg først i 7-tida av at det var varmt i teltet. Åpnet litt på dørene for å lufte litt og lå å dormet litt i trekken fra døra frem til 9-tiden.
Et strålende vær var det blitt i løpet av natta. Kaffekok og frokost ble inntatt i solveggen på teltet og stemingen var virkelig god. Noe senere trekker det opp til litt mer vind som gjør det litt kjøligere. Det holdt ikke med T-skjorte lenger. Men hva gjør vel det? En kar kom forbi på andre siden av vika og tok en kort rast ved gapahuken så jeg før han ruslet videre. Håper han hadde husket å ta med snelle.

I 13-tida begynner jeg så smått å pakke sammen utstyret og er nede en liten time etterpå. Enig med meg selv at det her vært en fin tur på tross av noe amatørmessig pakking i forkant.
Jeg fikk fort meldt meg inn i sivilisasjonen igjen og sagt fra at jeg blir med på den planlagte helgeturen til Trollheimen. Det er bare hjem å pakke om litt og av hensyn til andre turdeltakere kjøre turklærne en runde i vaskemaskina. Og inReach'en? Den fungerte suverent også inne fra telt og hadde fortsatt 88% batteri igjen ved hjemkomst på tross av all den trykkinga og romsteringa i menyer en ukjent dippedutt fører med seg.

Nyttår!

Da er nyttårsaften kommet over oss og tankene går mot planene for 2015 samtidig som turåret 2014 oppsummeres. Nå har jeg ikke så mye til overs for vinter. Det er den snøfrie delen av året jeg trives med og dette er definitivt lavsesong for meg. En mild dag med bare veier også her i trøndelag kjentes nesten litt vårlig ut og turlysten vibrerte litt i sjela. Men med våt snø ute i marka er det uaktuelt med noe skogstur så i stedet blir det vindusshopping på fiskeutstyr på nett, det fikles på utstyret som alt er i hus og det drømmes om mer sommerlige eventyr mens man venter spent på levering av packraft. Det kan erfaringsmessig ta litt tid i følge kilder på det store internettet men jeg føler meg trygg på å ha levert bestilling i god tid før sesongen starter.

Litt tilbakeblikk i bildeformat fra turåret 2014. Mange av de samme stedene kan nok vente seg besøk også i 2015. Dagsturer til Nidelva fra Mars/April av tenker jeg. I Mai begynner tiden for nye turer til Brungmarka å melde seg. Tidlig i sommersesongen blir det nok utforsking av nye områder ute på Fosenhalvøya også. Et gjensyn eller to med Femundsmarka blir det nok. Rondane var riktignok et usedvanlig naturskjønt område men alt for folksomt etter min smak. Det blir nok heller en tur nordover eller til padlevennlige områder.
Til høsten legger jeg fiskestanga til side og oljer hagla. Da er det først tid for gåsejakt på Fosen og etterhvert rypejakt igjen. Jeg får se hva jeg får anledning til med rypejakta men en tur til områdene rundt Børgefjell/Lomsdal-Visten virker forlokkende.

Kveldssteming under tidlig fiske i Nidelva på våren.

Endelig vår i Brungmarka. Årets første skikkelige tur.

Årets første stekefisk i Brungmarka

Kaffekos ved ei tjønn i Brungmarka under en fiskepause

Utsikt fra teltet ved Skogtjønna, femundsmarka mens morgenkaffen står på kok. Idyll!

Fiske i innoset til Sturbuddhåen, Femundsmarka

"Playa del Roasten", Femundsmarka

Gåsejakt på Fosen August/September

Årets første gås

Basecamp i Rondane. Rypejakta 2014

Teltkos med ny og knallvarm sovepose innkjøpt til høyfjellsjakta

Flott natur å vandre rundt i på leting etter rypa

Fangst ble det også i år

Rypenes rike

Neste års turplaner

Turåret 2014 er for min del over. I høyden kan det hende det blir noen korte dagsturer og kanskje en overnatting utendørs før nyttår. Så fort snøen melder sin ankomst og blir liggende er det i alle fall over. Snø, is og mørketid er egentlig ganske motbydelig synes jeg.
Tiden i denne mørke og kalde årstida bruker jeg til å tenke, planlegge og drømme om neste sesong. Den starter vel tidligst i April tenker jeg. I år gikk jo ikke isen oppe i høyden før langt ute i Mai. Blir det mye snø og mye kulde i år blir det neppe noen tidligere start på overnattingsturene i 2015.

Vinterens prosjekt blir å skrape sammen de økonomiske midlene til en packraft før sommeren melder seg. Julegaveønsker for i år er signalisert fra min side å være penger for å raskere kunne bestille packraften. Jeg sikter meg inn på en Denali Llama fra alpackaraft men har også den ørlite granne større Fjord explorer i tankene. Voksen som jeg er i alle retninger og med 125L sekk kan det kanskje komme godt med. Grønn farge blir det uansett tenker jeg. Den brune hadde passet meg best men den er visst ikke i salg lenger. Har ikke så veldig sansen for skrikende farger ute i villmarka. Selv om enkelte vil hevde det har et visst sikkerhetsaspekt med seg å velge skjærende farger så synes jeg den visuelle støyen det medfører er for tung å trives med.
I tillegg kjenner jeg et behov for å investere i satelitt-kommunikasjon. InReach SE er foreløpig favoritt. Den tillater to-veis kommunikasjon ved hjelp av "SMS" til familie, venner og bekjente via iridium-nettverket som har 100% global dekning. To-veis kommunikasjon med redningssentral på samme måte noe som kan være greit for å få forklart situasjonen bedre og dermed få avklart hastighetsgrad og type hjelpebehov man vil ha. Nyttig redskap både for nødanrop om man skulle brekke et bein der ute i villmarka og også for å be om oppdaterte værmeldinger fra sivilisasjonen. Det er fort et savn når turene strekker seg ut over 3-4 dager merker jeg. I tillegg kan man selvsagt sende korte meldinger til de kjære der hjemme for å oppdatere dem og betrygge dem med at alt står bra til.

Priser: 
InReach SE: 2899,- fra InReach. 2999,- fra XXL
Abonnementer fås fra kr 60,- pr mnd som inkluderer 10 "hverdagslige" tekstmeldinger pr mnd. Nødanrop er selvsagt gratis. Dyrere abbonementer tilbys også for de som vil kommunisere tettere med sivilisasjonen.

Packraft: 8299,- fra packrafting.no
I tillegg kommer åre, flytevest og eventuelle reservedeler. Ikke gratis dette heller.

Kostnadene er såpass at de kjennes og grep må tas for å nå målet men jeg er overbevist om at begge deler vil tilføre friluftslivet mitt elementer jeg har savnet.

(Bildene ang innkjøp er lånt fra diverse kilder som kom opp ved google-søk)

Friluftsåret starter nok som i fjor tenker jeg; det blir fisking i Nidelva som står først på programmet. Jeg starter nok i Mars eller April en gang. Så fort sola varmer og temperaturen inviterer til å la jakka ligge i sekken er jeg i tur-modus. Men håp om fisk er begrenset før ut i Juni sies det. Enkelte hevder 17.Mai er en "magisk" dato. Fjorårets erfaring tilsier at ryktene stemmer ganske bra. Det ble kjenning på kroken men ingen på land før etter mot slutten av mai. Da begynte ryktene om fisk på land å spre seg blant de få av oss som var tidlig ute og rett etter ble elva invadert av fiskere. Da søkte jeg meg raskt til mer spennende og mindre besøkte områder etterhvert som isen trakk seg tilbake.
Våren i Nidelva er preget av iskaldt vann fra snøsmelting i fjellet som langt ut over våren renner ned i Selbusjøen. Kombiner dette med vanninntak på 40-50m dybde nede i Selbusjøen så tar det en stund før "starttemperaturen" øverst i vassdraget begynner å nå anstendige temperaturer og fisken videre nedover tiner opp. Vann er tyngst ved 4 grader celsius og det tar nok en del tid før vannet i Selbusjøen når større temperaturer såpass dypt.
Fordelen er imidlertid at man har elva mer eller mindre for seg selv helt til slutten av Mai. Man kan ha mange fine turdager i flott vær før den tid. Her illustrert med et bilde fra April 2014. Det ble mange fine dagsturer men lite liv i andre enden av snøret.




Et stykke ut i Mai begynner jeg nok å se meg om etter langhelger som inviterer til turer lengre bort fra sivilisasjonen. Brungmarka kan nok vente seg noen besøk på vårparten i 2015 også. Turene inn dit i 2014 var en riktig så fin oppladning til sommerens store eventyr.
Turrapporter kan lese her: Brungmarka 13-15.mai og Brungmarka 5-7. Juni

Med et passelig antall med høydemeter, passe antall kilometer i til dels tungt, bratt og myrlendt terreng og antydning av villmarksfølelse egner det seg for min del godt både som selvstendig turmål og fysisk forberedelse. I år håper jeg å få eksperimentert litt med packraft oppe i vannene der. Forhåpentligvis får jeg også utforsket de litt dypere og mindre besøkte områdene. Jeg fikk i år et tips om et vann der inne med ørret med svært så ubeskjeden størrelse. Det ble ingen tur dit i år men tipset er ikke glemt! Med packraft er det fort enklere å nå ut på dybden der storfisken står også tenker jeg.

Noen bilder fra Brungmarka i år:

Et stykke ut i Juli mens mange er godt i gang med sin sommerferie er det fortsatt ikke min tur å ta ferie. Men jeg er så heldig å få 9 sammenhengende dager fri i turnus da. Det må selvsagt utnyttes.

Foreløpig er alternativene selvsagt Brungmarka. Lokalt og lett tilgjengelig og ei god uke gir mye tid til å bli grundig kjent der inne. Alle de små vannene gir også mulighet til å la packraften få vann under kjølen.

Jeg kunne også tenke meg å bli bedre kjent ute på Fosenhalvøya. Kartet er krydret med spennende vann både over og under tregransa. Siden familien min flyttet dit for et par år siden har jeg dessverre ikke fått blitt mer kjent med villmarka der ute. Så langt er jeg er nok mer kjent med kornåkre og gåsejakt der ute. Det må jo gjøres noe med etterhvert det der med Fosen-villmarka.
Jeg har også en liten fosterbror som storkoser seg med Lars Monsen på TV. Kanskje han også kan få prøve seg på en tur da.

Til sist er jo også Femundsmarka bare noen få timer unna med bil en mulighet for den friuka. Jeg har kjent suget etter en ny tur dit siden tidlig i høst. 9 dager åpner jo for en grei tur der inne. Men dette blir væravhengig merker jeg. Det bør helst lokke med stabilt pent vær og litt vind med tanke på myggen. Kunne også tenke meg noe mer tid for å ikke kjenne på tidspress med retur. En uke ble jo litt i knappeste laget i år og turen ble avbrutt hovedsaklig grunnet en tannlegetime. Vi får se hva det blir til med den friuka i sommer. Alternativene er mange.

Men så et godt stykke ut i Juli er det min tur å ta 4 uker ferie. Her åpnes det muligheter!
Femundsmarka med packraft er en åpenbar fristelse. Dette står nok høyt på prioriteringslista - spesielt om jeg ikke får dratt dit i friuka mi tidligere på sommeren.
Flere ruter er åpenbare alternativ. Med start i Synnervika kan jeg ta meg opp langs mugga til Muggsjøan og deretter bære over til Revsjøen og følge Røa nedover. Da får jeg sett flere deler av Femundsmarka enn jeg fikk med meg i fjor.
Alternativt kan jeg som i fjor ha båt over til Haugen gård som utgangspunkt. Da kan jeg padle litt rundt og fiske på Røvollfjellet om turen starter med godt vær. Deretter krysse over Roasten med packraft og ta meg opp mot Littlsjøen før jeg bærer over til Styggsjøan og fortsetter ned Revasjøen - Rogen - Røavassdraget. Eventuelt med en avstikker opp mot little Vonsjøen og deromkring fra Storfisktjønnan eller Rogen. Kanksje kan jeg også ha bilen parkert i Synnervika og padle meg ned Mugga på hjemtur.
Mulighetene er mange og jeg vil ikke spikre planene for grundige før jeg står der. Fint er det uansett der oppe. Spesielt så fort du har kommet deg videre fra nedre del av Røa samt Roasten der det fort blir for folksomt for min smak.

Turrapport fra 2014 kan leses her: Femundsmarka Juni 2014

Noen bilder som illustrerer dette fantastiske området:










Jeg har også lyst til å utforske Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Området er langt mindre besøkt enn de mest kjente nasjonalparkene i sør men har et voldsomt areal og enkelte vann der inne har et legendarisk fiske. Spesielt de dypere områdene rundt Hedningefjella lokker.
Vi får se hvor ivrig jeg blir på packrafting siden det ikke er noe åpenbart padleterreng der inne.

Siste del av sommerferien blir nok viet familien. Tradisjonen tro er det ikke umulig at det blir noen dagers tur med båt ute i skjærgården. I tillegg skal nok Fosen-gåsa utfordres i år også.

Gåsejakt:

Båttur:



Til høsten er planen å bryne meg på ett års videreutdanning. Med mye skole og noe jobbing kan høsten bli noe begrenset men noen dager skal nok settes av til rypejakt da også. Nordlige deler av Børgefjell lokker en del.

2015 er friluftslivets år. Ambisjonene mine for året vil være å tenne gnisten hos minst en person for denne hobbyen. Ikke toppturer, ikke DNT-hytter og organiserte opplegg. Men derimot lavterskel friluftsliv som kan nytes alene uten organisering, påmeldinger, datoer og "guider" å forholde seg til. Det enkle ukompliserte friluftslivet med fokus på frihet, naturopplevelser og villmarksfølelse som krever langt mindre ferdigheter enn mange later til å tro er det jeg brenner mest for og er det jeg vil prioritere å videreformidle til andre. Utsyrsintensivt trenger det på ingen måte å være.
Ukesturene, 2-ukersturene og "ekspedisjonene" kommer jo alltids etterhvert som man føler seg trygg på seg selv der ute om man ønsker det.

Brungmarka 5.-7. Juni

Da var det klart for en ny tur igjen! Tok ut helligdagene jeg jobber i mai/juni som bonus fridager i stedet for ekstra betalt og fikk samlet sammen til fem dagers helg. Ikke feil det!

Brungmarka lokket og jeg hadde noe uoppgjort med ørreten der oppe. Spesielt Østringen lokket på meg. Jeg så i det minste fisk av spiselig størrelse der sist og det var der jeg måtte gi opp på grunn av været sist. Værmeldingene så denne gangen lovende ut med gode temperaturer, rolige vindforhold, stort sett finvær og muligens noen byger en og annen dag. Greit turvær og litt regn som visstnok skal være bra for fisket. Perfekt! Flere fra jobb hev seg med. Espen tenkte seg også et par overnattinger der oppe men hadde tenkt å sykle opp etter tidligvakta. Lise og samboer Børje tenkte å ta seg en dagstur oppom på fredag. Selv om jeg trives fint i eget selskap noen dager og flertallet av turene mine gjerne blir solo-turer så er det da så absolutt trivelig å være på tur med flere også når anledningen byr seg i en travel hverdag. Sekken var pakket for 3 dager og 2 netter i marka og det var med en viss spenning jeg så oppover lia og frem mot fine dager i marka.
Jeg valgte samme ruta opp som sist. Stien rett fram opp bratta gjør at de fleste høydemetrene gjøres unna raskt mens man fortsatt har mye krutt i beina. Best slik synes jeg. Ble raskt forundret over hvor mye den forrige turen hadde hjulpet på "bære tungt og langt-formen" min. Stegene var lengre, tempoet høyere og jeg trengte ikke å stoppe og ta sekken av skuldrene en eneste gang før jeg var kommet opp i høyden.

Vel oppe på høyden tok jeg et kvarters teknisk hvil for påfyll av vann og et toalettbesøk ute i buskene før jeg gikk videre. Hadde planlagt en stopp ved en av gapahukene ved Sikatjønna og metrene fløy unna kun avbrutt av en kjapp stopp for bytte av fottøy. Etterhvert som terrenget blir mer surklete og myrlent holder det ikke med lette joggesko/campsko. Her må marsjstøvlene frem om man skal holde seg tørr på beina. Mens jeg skiftet sko kom det en kar gående ned fra Sikatjønna som kunne melde om fint fiske. Han hadde dratt på land 14 stykker i dag sa han. Mye smått men et par brukbare var det visst også. Det bet visst på alt av mark, flue, spinner og hva annet du fant på å lempe ut i dag. Slike opplysninger lover jo godt for turen.

Tok et kvarter ved Sikatjønna også. Ikke fordi jeg egentlig følte jeg trengte det men jeg hadde nå en gang planlagt det slik på forhånd for å spare litt krutt i beina. Jeg skulle jo et stykke lenger inn og høyere opp enn forrige gang med teltet. Sikatjønna er jo dessuten et naturskjønt område å ta en pause ved. Jeg hev innpå ei flaske brus fra sekken der mens jeg motstod fristelsen til å montere stanga. Kjappe karbohydrater og vann er fine greier for å holde koken når terrenget surkler og sekken tynger.
Denne gangen fant jeg stien opp fra Sikatjønna mot Turtjønna og til sist Storavatnet. Men jeg vet ikke helt om det var en fordel. Noen partier er stien tydelig mye brukt og godt opparbeidet men så bråstopper den og går fra å være tydelig sti med selvsikker retning til å bli ei svær blautmyr i løpet av en meter. Den ene myra bar tydelig preg av å være et overgrodd tjern mer enn ei myr. Jeg så jo bølger i torva rundt meg da jeg nølende prøvde å ta meg over. Ikke helt trygt dette her. Tråkket igjennom gjorde jeg også et sted men unngikk med et nødskrik og kjapp reaksjon å få vann i støvlene. Jeg fant det best å ta veien rundt selv om det tok en del tid og jeg måtte bruke en del energi på å slåss med busker og kratt. Et par andre steder måtte jeg også finne egne veier rundt siden jeg ikke helt stolte på stien lenger.

Uansett passerte jeg Camp Storavatnet fra tre uker tidligere presis to timer etter jeg startet og hadde bemerkelsesverdig mer futt igjen i kroppen nå enn sist jeg kom frem hit. Det er i hvertfall helt sikkert at bena hadde fungerte langt bedre over platået enn sist gang. Meterene fløy jo unna der det var godt feste for føttene.

Jeg kom også forbi denne turmål-postkassen ved Storavatnet. Kunne ikke huske å ha sett den forrige gang jeg var her. I følge boka som lå i den var det kun to stykker så langt i år som hadde skrevet seg opp og det var samme dagen. Det sto noe om premier som kan vinnes så da måtte jeg selvsagt notere meg ned. En annen ting som slår meg her oppe er at det tydeligvis er vanskelig for folk å ta rede på søppelet sitt. Spesielt på de mest brukte turmålene. Det er da ikke så vanskelig å brenne det som kan brennes og bære med seg resten ned. Man har jo greid å dra greiene med seg opp så da er det bare evakuering med luftambulanse som er gyldig unnskyldning for å ikke få med seg søpla hjem mener jeg.

Fra Storavatnet er det greiest å følge hytteveien et stykke oppover. Her forbi ei gammel sæter som ser ut som den er gjort om til hytte. Kan se ut til å ha vært en del slåttedrift her oppe som holder på å bli tatt over av villmarka.

Rett ovenfor sætra går det av en sti over myrene mot ei hytte ved østsiden av Sandavatnet. Der var det folk og en båt på vannet så jeg.

Fra Sandavatnet går det en sti på nordsiden videre rundt åsen til Østringen som var målet for turen. Denne er ikke merket av på noe kart. Kom frem på slaget 2 timer og 30 minutter etter jeg gikk fra bilen og fortsatt fungerte beina bra. Måtte virkelig si meg fornøyd med fremgangen siden forrige tur.

Camp Østringen ble kjapt etablert på en liten forhøyning på nordsiden av vannet. Her var det opparbeidet bålplass under ei stor furu også. Men jeg slo fra meg bålfyring nå siden det var så tørt i terrenget. Fikk prøve fiskelykken med en gang i stedet.

Etter en liten halvtime fisking med kun en stein(!) som kom på land ga jeg opp. Sulten hadde meldt seg så jeg kokte opp vann til en pose real turmat. Grei mat dette egentlig selv om det kan bli kjedelig i lengden. Viktig å variere mellom ulike smaker man faktisk liker. Jeg hadde akkurat fått spist opp da jeg hørte noen rope lenger nede ved vannet. Det var Espen som kom ruslende. Han fikk satt opp teltet mens jeg kokte opp litt kaffevann og vi rakk ikke så mye mer enn litt kaffe før det kom noen kullsvarte skyer over åsen. Ikke lenge etter begynte det å blåse, tordne og høljeregne. Det var bare å rigge seg til i teltene med radio og lesestoff, og for min del en liten whisky, mens uværet passerte.

Uværet varte heldigvis ikke lenge og etterpå ble det bra fiskevær. Det nappet stadig vekk men vi fikk kun på land noen begredelige småkarer på under 100gram. Ikke noe vi orket å lage mat på akkurat. Fisken av brukbar størrelse jeg så sist her oppe ville rett og slett ikke hilse på.

Det ble en relativt tidlig kveld den første dagen. Litt slitne begge to og Espen hadde i tillegg vært på tidligvakt før han dro opp. Jeg sov som sedvanlig litt urolig første natta i telt og det er jo akkurat som det pleier å være.

Våknet i 8-tida av at det kokte i teltet. I halvpanikk fikk jeg åpnet opp noen glidelåser for å slippe inn noe luft og det hjalp godt på siden det var litt vind i tillegg. Sovnet raskt igjen oppå liggeunderlaget med en kjølig trekk inn i innerteltet. Sovepose var unødvendig. Våknet først i 10-tida av noe romstering utenfor. Der satt Espen og kokte kaffe og det kunne jo passe bra.

Jeg rigget meg til der med liggeunderlaget. Har blitt virkelig glad i dette liggeunderlaget med stoltrekk fra Exped merker jeg. Lenestol på tur er virkelig luksus man kan sette pris på. Liggekomforten er det heller ingenting å utsette på. Men tungt å dra på er det. Ikke noe for lettpakkere som vil gå flere mil om dagen med ei lita veske på ryggen eller de drøyeste ekspedisjonene der sekken blir tung nok uansett. Det blir nok uansett med til Femundsmarka tenker jeg. Tar en liten risk der i forhold til punktering men det er det verdt synes jeg. Stryker ikke med av kulde uansett på sommerstid om man skulle ha uflaks og med litt skikkelig tape og rep.sett til telt er det håp om en eller annen MacGyver-løsning uansett.
Det var for kraftig vind til noe seriøst fiske på formiddagen. Det ble med noe få forsøk før man ga opp igjen. Litt utpå dagen kom Lise og Børje ruslende og i samme tida begynte vinden å løye en del. De hadde i utgangspunktet fulgt samme rute som meg men rota seg inn i granskogen nord for storavatnet og kom på avveie der. Stien er ganske utydelig det siste partiet mellom Sikatjønna og Turtjønna og det virker ikke intuitivt å krysse myra mellom Turtjønna og det lille tjerner rett nord for det.
De fant nå fram til slutt via Værtjønna og kunne fortelle at gps'en mente de hadde gått 7km. Det er vel 4km i rett luftlinje så det kan sikkert stemme.
Lise henta fram "barnestanga" si og en svart og gul spinner og det var ikke mange kastene så hadde hun jaggu fisk på kroken. Fin stekestørrelse var det også. Den lille fjærvekta mi stoppet på ca 400 gram. Selv fikk jeg en noe mindre men i spiselig størrelse rett etterpå. Sikkert rundt 200 gram. Et par andre spiselige småkarer kom også til land. Dette begynte å ligne på ørretmiddag!

Etterhvert skulle Børje og Lise nedover igjen så jeg og Espen slo følge ned til Værtjønna. Både jeg og Espen hadde nemlig lest noe på en eller annen blogg om flere kilosørret tatt i det lille tjernet der. Men akkurat som sist jeg var der fantes det ikke noe livstegn. Ikke et vak og ikke noe napp i enden av snøret. Det kan virke som det er fisket tomt. Antar noen har satt ut fisk som ikke har reprodusert seg men gasset seg i overflod av mat til noen oppdaget dem. Knotten var også ei plage uten like. Etter en halvhjertet snartur innom Storavatnet uten noe hell der heller ruslet vi opp til Østringen igjen. Etter en slunken første kveld hadde vi jo fått tilbake troen på dette vannet nå. Vi tok en middag med pølse i pinnebrød stekt på panne oppi leiren siden vi ville fiske litt mer før vi tilberedte fisken til kvelds.

Utover kvelden vaket det noe voldsomt men mest smått borte i sivet. Vi prøvde heller med sluk og spinner på litt dypere partier. Mange napp var det men ikke alle kom med til land.

Litt utpå kvelden kjente jeg brått et uvant solid rykk i snøret og forsto raskt at det var en fisk av et annet kaliber enn tidligere som nå strittet i mot. En grønn aura flake i 7g versjon hadde fristet til hugg!  Det gikk litt i bremsen innimellom men sakte men sikkert kom den mot land og jeg fikk landet en litt tynn men fin ørret på 29cm. Ei litt unøyaktig mekanisk vekt stoppet på 3-400 gram. Ikke noe presisjonsmål dette her men greit for å unngå de største skrønene.

Espen hadde lagt ut et snøre med pils i vannet og det er jo heller ikke å forakte en sådan kveld! Ikke dårlig å dra med seg 3kg øl i sekken til fjells!

Ørretene ble krydret med sitronpepper, stekt med sjalottløk og servert med ris, soyasaus og rømme. Nam!
Ingen av fiskene var særlig røde. De var heller ganske hvite i kjøttet. Skal visst ha med næringstilgangen å gjøre leser jeg på nettet. Rødfargen skal visstnok komme fra et stoff som heter astraxantin og kommer fra marflo og andre små krepsdyr som spesielt ørret og røye beiter mye på der dette finnes. Men ørret er ørret og den smakte til kveldsmat! Kaffe og whisky utover kvelden satte prikken over i'en for en vellykket dag i fjellet.

Det tok litt tid å sovne den kvelden. Det var fugler innom campen som styrte på litt og jeg lurer på om ei mus drev å løp rundt i forteltet mitt. Men når jeg først hadde sovnet så sov jeg sjeldent godt helt til jeg våknet i 9-tiden. Fikk somlet meg ut av teltet og satt på vann til mårraskaffen. Da kom også Espen ut av teltet etterhvert. Han hadde sikkert våkna av romsteringa mi.
Morgenkaffen smaker aldri så godt som den gjør ved et tjern ute i fjellet og det var nesten litt vemodig å skulle gi seg for denne gang. Men det er jo greit med en fridag hjemme før man skal på jobb igjen.

Etter noen forsøk på fisking som raskt gis opp på grunn av myggplage i vindstilla og en solid frokost bestående av ei tjukk pannekake med innbakt bacon for min del pakker vi sammen og drar hver til vårt. Brungmarka innfridde virkelig forventingene på denne turen. Flott vær, trivelig selskap, grei fiskelykke og bare perioder med mygg- og knottplage hadde gjort turen svært så vellykket synes jeg.

Espen gikk opp på veien og tok sykkelen sin ned mens jeg forberedte meg på marsjen ned igjen. Jeg ville teste formen min litt til så for å ha et godt sammenligningsgrunnlag valgte jeg samme vei ned som sist; nedover stien forbi værtjønna og videre nedover langs vikabekken. Fin sti men lange partier med kontinuerlig, og stedvis bratt, nedoverbakke kan kjennes i lårene etterhvert. Spesielt med tung sekk på ryggen.

Stien er for det meste veldig grei å gå. Tydelig opparbeidet gjennom myrene og lett å følge.

Denne brua ("optimistens skjebne") har derimot sett bedre dager.

Steinura like før man kommer ned til veien er også en utfordring. Anbefales ikke på vått føre og man bør ta tida til hjelp på tørt føre også. Det er ingen ting som haster akkurat her. Bedre å komme ned like hel.
Vel nede på veien kjente jeg den lange nedoverbakken og mye statisk muskelarbeid  nedover steinura i lårmusklene men jeg ville tyne meg litt de siste par kilometer til bilen. Sommerens planer for femundsmarka motiverer til litt ekstra innsats og når man ser hvor lite som skal til for å få fremgang i sofa-kroppen er det lett å hente frem motivasjonen.
Så det var med god armsving jeg gikk i høyt marsjtempo langs veien. Forrige gang var jeg på dette tidspunktet såpass sliten i bena at jeg måtte stoppe litt opp i de små men bratte motbakkene her og måtte til og med av med sekken en gang eller to for å hvile verkende skuldre litt.
Nå satte jeg heller inn et ekstra gir i motbakkene og konsentrerte meg om å holde jevnt tempo uansett hvordan veien gikk. Riktignok hev jeg godt etter pusten noen partier der og svetten piplet men jeg kom frem til bilen uten stans og klokket meg inn på 1 time og 50min fra starten på Østringen. Det kan kanskje tenkes at kroppen har et visst minne om det året jeg ofte gikk med tilsvarende sekk på vel 30-40kg i kongens utslitte klær og derfor raskt tilpasser seg belastningen igjen.

Nede i bilen ventet premien: Ei flaske brus som strategisk hadde blitt lagt igjen før jeg startet turen. Jeg traff også på en fyr som var på vei opp i marka for å fiske litt. Utvekslet litt info med ham om fiskevann, stier og slikt og fikk et stalltips om et relativt lite besøkt vann der inne hvor storfisken står...(to be continued?)

Må si meg meget godt fornøyd med turen. Greit fiske, litt variabelt men hovedsaklig godt vær kombinert med hyggelig selskap er en god kombinasjon vet jeg. At jeg til min overraskelse fikk såpass bekreftelse på at det skal gå greit med anstendige dagsetapper i et folkelig tempo i Femundsmarka trekker også mye opp. Med de ekstra kilometrene med sekke-bæring jeg har i beina nå ser det enda bedre ut for turen der oppe.

Brungmarka kan fort ende opp med å bli et område jeg kommer tilbake til flere ganger. Ferske førstehåndsfortellinger om storfisk gjør lite for å dempe lysten på en ny tur. Kanskje jeg tar meg en ny tur innover Brungmarka etter turen til Femundsmarka om 2-3 uker...Hvis det ikke blir Børgefjell da? Får se, liker å ha mye åpent på kalenderen når jeg skal ha ferie.

Og stillinga mellom meg og Brungmark-ørreten er nå 1-1 etter magert fiske forrige gang!