Rypejakta 2016 er i gang!

Endelig den tida på året igjen! Etter fjorårets uår på rypefronten kunne det høres ut som bedring dette året. Da er det igjen tid for rypejakt. Gøy denne jakta synes jeg. Jeg går på støkkjakt uten hund. Det gir timer med slit i terrenget og lange armer etter å bære hagla hele dagen. Men for et adrenalinkick når fuglene brått skvetter opp foran en. Og for en glede når skuddet sitter som det skal!
Rypejakta er noe av det mest spennende en kan drive med ute i naturen synes jeg.
Jaktkort ble kjøpt inn på inatur.no. Et veldig greit nettsted å forholde seg til for oss friluftsfolk synes jeg. Der ligger det både fiskekort, jaktkort og hytter til leie over det ganske land for den som måtte ha lyst til slikt. Personlig foretrekker jeg teltet. Det gir en helt egen turfølelse.
Gleden var stor da "all-inclusive-tilbudet" på hukkelvatna med jaktkort for fire hagler + hytteleie for seks dager ble trukket inn. Antar det skjedde siden "all-inclusive-løsninga" ikke solgte.
I stedet ble det nå et 6-dagerskort for enkeltjeger til en langt hyggeligere pris.
Jeg måtte bare slå til på dette selv om jeg bare hadde helga til rådighet.

Turen gikk deretter innom Rogne våpen på heimdal for å handle ammunisjon. Det er kvalitet over den butikken der selv om det ser rimelig rotete ut i lokalene. Men de kan sitt fag. Kvalitetsammunisjon har de også. I år gikk jeg for Nitedals Spesial. 7'er haggel i bly. Fine på relativt korte hold noe som ikke er helt ukjent tidlig i jakta når rypene gjerne trykker til man nesten tråkker på dem. Tok også med noen US6 Hevi-shot. En helt annen patron dette her. Og den har en relativt grusom pris. Haglene har høyere egenvekt enn bly og har derfor høyere anslagsenergi og bedre rekkevidde. De samler rimelig godt også på en del avstand og er slik sett overlegne bly med god margin når holdene blir drøye. På korte hold er de derimot lite egnet til annet enn å lage lapskaus av viltet. Hvis man i det hele tatt treffer med en tett haglskur.
Med et godt lager av disse to patronene skulle jeg være forberedt på de fleste jaktforhold.

Da gjensto det bare å få gjort seg ferdig med tidligvakt på fredag og så komme seg ut i terrenget.
Hjemom for et kjapt klesskifte og hente sekken så la jeg i vei i rushtrafikken sørover ut av byen. Tregt gikk det og jeg håpet virkelig jeg slapp å lete meg frem til en brukbar teltplass i mørket. Etter hvert løsnet det litt og jeg kunne gi på litt sørover E6.
I 18-tiden er jeg på plass ved parkeringa ved den siste bomen innover grusveien oppi fjellet. Sekken kommer raskt på ryggen og jeg legger i vei videre oppover. Prøve å komme meg litt høyt i fjellet før mørket siger på. Der er det faktisk litt mobildekning også. Kan være greit å ha om det skulle bli kjedelig i teltet på kveldinga. Glemte fotoapparatet i farten så det får holde med noen halvdårlige mobilbilder denne gangen.

Jeg kommer ikke langt oppover veien før jeg møtes av velkomstkomiteen. En flokk tamrein holder til i dette området. Jeg stiftet nærmere bekjentskap med en av dem sist jeg var her.

Jeg kommer meg etterhvert opp i høyden og får satt opp teltet mens det mørkner. Et litt flatere platå langs en forhøyning i terrenget rett under toppen gir flatt og fint underlag rett ved ei middels stor furu. Trivelig plass rett og slett. Og midt i rypeheimen. Det er bare å glede seg til det lysner igjen.

 Får med meg at det skal være delvis måneformørkelse i ni-tiden på kvelden så da må man selvsagt ut å knipse noen bilder. Formørkelsen vistes dårlig må jeg si men en fin kveld var det uansett.
Tilbake i teltet var det å fiske frem litt godsaker fra sekken. Det hører med til jaktturene synes jeg. Avstandene er kortere og liggetiden på samme plass lengre så da tåler man at sekken er i tyngste laget. Skal jo ikke gå så langt med den uansett. Både pils og en "Elg-shot" smakte fortreffelig mens spotify fikk ta seg av resten av kveldsunderholdninga og ei gasslampe fikk ta hovedansvar for belysning og trivsel sånn ellers.

Gasslampa har jeg tidligere skrevet noen ord om men til turer slik som dette på høsten er den virkelig et funn synes jeg og fortjener litt mer omtale. Hele lampa er på størrelse med en toppmontert gassbrenner. Noe den jo egentlig også er. Den gir et behagelig lys i teltet og gir noen grader ekstra lunk. Det er ikke helt feil sånn på kjølige høstkvelder det heller. Og så er den drivstoffgjerrig. Jeg har latt den brenne på full guffe med en medium gassboks i 24 timer uten at den gikk helt tom. Da måtte jeg pakke ned og reise hjem. Man kan derfor koste på seg litt ekstra kos i teltet uten at gassforbruket skyter i taket.

Gasslampa har en wire som kan festes så den henger. Jeg bruker den i teltet først og fremst for å forhindre at den velter. Ser mange har bekymret seg for om wire'n blir for varm. Det har jeg ikke noen betenkeligheter med. Jeg kan uten problem holde i wire'n et lite stykke over brenneren uten at det blir for varmt selv om den har stått å brent en times tid.

Rundt midnatt krabber jeg ned under soveposen. Bruker den bare som dyne i natt. Jeg sovner raskt og sover som en stein helt til klokka er nærmere elleve dagen etter. Tydelig sliten etter ei lang arbeidsuke og en lang dag. Jeg hiver i meg en kjapp frokost. Nå skal det nemlig jaktes! Har ikke tålmodighet til så omstendige morgenritualer i dag. Sent er det allerede blitt også.

Jeg legger først turen oppom Rabbhøgda som jeg ligger rett under. Jeg tråler igjennom krattene der oppe til jeg kommer ned på motsatt side. Tråler gjennom områdene nede på østsiden også. Ikke såpass som ei fjær å se dessverre. Rypene ligger nok lavere i terrenget da tenker jeg. Jakter videre nedover og kommer tilbake til teltet etter hvert. 

Begynner å bli litt sulten så jeg vurderer å stoppe i teltet for lunsj men står over. Fortsetter i stedet nedover i terrenget i retning bilen. Det ligger litt proviant der også. Nettopp beregnet på en potensiell matpause eller to. Knappe 100m nedenfor teltet støkker jeg et kull lirype. De har tydelig fått frem mange kyllinger i år for kullet er stort. Rekker ikke telle men 10-12 stk var det nok. Dessverre letter de på gode 70-80m avstand fra meg så noen mulighet for rype i sekken er det bare å glemme. Ser de trekker nedover et stykke, krysser ei stor myr vestover før de forsvinner oppover og inn i krattskogen. Usportslig opptreden tenker jeg og rusler videre mot der de fløy opp fra. Det hender jo en og annen rype velger å trykke fremfor å stikke sammen med resten av flokken. Mange har brent seg på den før vet jeg. Men ikke i dag.

Litt lengre nede flyr det brått opp et kull til. Dette også av det store slaget og på alt for langt hold for den ynkelige hagla mi. Vi er oppe i godt over 100m her. De trekker videre i den retningen jeg har tenkt meg og ser ut til å lande i et vierkratt lengre nede. Det passer meg jo fint. Da kan jeg ta en liten omvei og komme på dem fra en retning der jeg ikke synes så godt. Sniker meg innpå der de landet fra østsiden men i krattet finner jeg ingen ting. De stakk nok videre i en eller annen retning mens jeg krabbet rundt i mikrolendet for å komme meg dit.

Noen hundre meter lenger ned flyr det brått opp et kull til øst for meg. Disse er også på over 100m avstand. Jeg kan bare stå der med hagla mi og se furten ut. Det er lite annet å gjøre. Antagelig var det samme kullet som bare hadde flyttet seg litt ekstra. Kanskje var det et helt annet kull. Vanskelig å si helt sikkert. Men jeg har i alle fall sett minst to store kull i området jeg har søkt igjennom. Kanskje tre. Muligens er det også flere som jeg ikke har sett. Da er ikke tettheten så ille egentlig.

Litt senere er jeg nede ved bilen. Tar lunsjpausen der tenker jeg. Har noen godsaker der som ikke ble med i sekken. Tørket frukt og en pose beef jerky skylles ned med en boks red bull mens jeg hviler slitne bein.

Etter en liten time tenker jeg at rypene i området kanskje har fått roet seg litt så jeg setter kursen tilbake mot teltet. Klokka er to på ettermiddagen allerede. Må prøve å finne igjen alle de rypene jeg støkket tidligere. Kanskje trykker de mer når jeg kommer nedenfra? Vanskelig å vite med disse fuglene. Jeg søker meg i sikksakk oppover noen hundre meter vest for der jeg gikk ned. Alt jeg støkker er en enkelt rype 15m unna som kjefter iltert på meg. Den forsvinner i buskaset før jeg får snudd meg. 

Vel oppe i teltet er det på tide med en skikkelig middag. Nesten seks timer med trasking kjennes tross alt i beina selv om sekken ikke var med. Armene er et par centimeter lenger også kjennes det ut som.

Noen grillpølser med bacon og ost knekkes i to og stekes på gassapparatet. De går ned på høykant sammen med litt brød og ketchup. Godt med varm, fersk mat og ikke bare sånne vemmelige frysetørkede greier på tur også.

Etter en solid middag er det godt å legge seg til litt i horisontalen i teltet også mens middagen får satt seg. Så begynner det å regne. Det blir ikke mer jakt denne dagen og jeg sovner ganske tidlig til meg å være.

I ni-tiden neste morgen er jeg klar for å sette inn støtet på nytt. Det har vært et tydelig væromslag. Nå skinner sola fra skyfri himmel og temperaturen er raskt på vei oppover. Det er nå jeg virkelig angrer på at jeg valgte bukse i gore-tex til denne turen. Det blir temmelig varmt og klamt i en slik varme. Yr hevder det skal være 20 grader. Men virkelig flott er det da også å gå rundt der oppe i et så flott høstvær.

Jeg tar på nytt turen ned til områdene jeg så fugl i går. Nå er det bare ei fjær i lyngen å se etter dem. Væromslag kan ha endret rypenes preferanser for hvor de vil være så jeg vender blikket oppover mot rabbhøgda igjen. Går over hele høydedraget også. Ingen fugler her heller så jeg tar turen nedom bekkefaret der jeg fikk skutt ei rype forrige gang jeg var på disse traktene. Ingenting å finne her heller. Enten trykker de noe voldsomt eller så er det rett og slett ikke fugl der oppe blir konklusjonen.

Etterhvert har jeg kommet med bortover til teltet.
Jeg ser at klokka alt er blitt halv to. Like greit å pakke teltet nå som jeg er her ellers kan jeg fort få det travelt senere. Timene flyr tross alt raskt avgårde mens man leter etter fugl.
Jeg får pakket sekken og lempet den på ryggen før jeg rusler nedover mot parkeringa med ladd hagle. Selv om jeg har søkt gjennom området allerede i dag vet en jo aldri.. Og sist jeg var her så jeg 90% av rypene jeg så på hele helga den siste halvtimen før jeg satte meg i bilen. Best å være på vakt.

Lager litt bråk når jeg kommer til parkeringa. Sist lå det jo et helt kull rett bak bilen som letta da jeg smekket igjen bakluka på bilen etter å ha lempet inn hagla. Men ingen rype å se her heller.
Skifter til tørre, rene og mer behagelige "sivile" klær. Det har vært varmt i dag. Godt å kvitte seg med gore-tex, ullsokker, fjellstøvler og svett ulltrøye.

Rekker så vidt å skifte om da det kommer et par stykker gående nedover veien der jeg kom fra. Vært på rypejakt i helga de også kan de berette. Kjørt helt fra Oslo siden de avlyste turen sin til Finnmark i år på grunn av dårlige tellinger der oppe. Bodd i lavvo i skogen rett ved parkeringa. Ganske fascinerende at vi har greid å gå rundt hverandre hele helga syns jeg.
Ikke det store utbytte på dem heller kan de fortelle. Hatt noen situasjoner har de visst hatt der bikja tydelig har vært på ferten av ferske spor og rypebæsj men bare et par enkeltfugler har de fått på vingene. Ble en i sekken på deling på de to. Ikke akkurat store fangster på den kanten heller altså.

Jeg kan i alle fall konstatere litt foreløpig om fuglebestanden der oppe.
Rypene har fått frem noen virkelig store og flotte kull i år. Men det er enten langt mellom dem eller de valgte holde seg til biotoper jeg ikke har gått i gjennom nå helga. De jeg har sett har også vært skrekkelig sky og lettet på svært lang avstand. Noen få fugler sitter enkeltvis og disse ser ut til å trykke lengre. Det er ikke akkurat utenkelig at dette primært er stamfugl selv om det sikker kan hende at det er noen gjenliggere fra flokker som er støkket tidligere blant dem.

Det ble ingen rype i sekken eller på matbordet etter denne turen men har uansett hatt en flott tur i nydelig høstvær i ett av de tolv områdene statskog løftet frem som sine virkelige perler i frilufstlivets år (2015) Det er nå slik at det er turene som teller til syvende og sist. Men litt bittert er det at det ikke ble fjær i hatten og tenning av sigar denne gangen. Vi får se om det ikke byr seg en anledning senere i høst.

Rypejakta 2013. Hukkelvatna, Midtre-Gauldal

Lørdag 28. September:
Endelig i vei. Dagen har kommet for avreise til de første dagene med rypejakt. Rypejakta har et historisk sus over seg som gjør den til noe spesielt i min verden. Målet for turen er å i det minste få ei rype i nettet så isen er brutt etter jeg tok jegerprøven i fjor høst. Da er man endelig i gang og kan titulere seg "jeger" på ordentlig.
Friluftsmann var jeg da virkelig i min ungdom der jeg nesten hver eneste helg året gjennom bodde ut i telt eller under ei gran men interessen dalte betydelig etter førstegangstjenesten sent på 90-tallet. Man fikk prøvd seg en del på jakt i ungdommen også. Riktignok  litt "off the record". Men nytt å ha papirene i orden. Litt beskjemt må man innrømme for seg selv at det begynner jo faktisk å bli noen år siden man var nor særlig aktiv på dette feltet. Kjenner imidlertid at den har begynt å spire igjen det siste året og det kjennes bra ut.
Nå har jeg jaktkort for søndag til onsdag klart og satser på en tidlig start allerede første jaktdag. Den siste ferieuka for i år er i gang!
Satser på å overnatte i telt frem til jaktkortet blir gyldig dagen etter så jeg ikke kaster bort verdifulle morgentimer på bilkjøring. Værmeldinga har også vært suveren de siste dagene så dette lover godt enten det blir fangst eller ikke!

Sekken er pakka med ganske drøyt mange kilo. En tilnærmet fullpakket Norønna reconpack, en 40L jaktsekk under lokket, hagla og ei 5L vannkanne på utsiden gjør sitt til at den planlagte korte marsjen ut i terrenget vil bli ganske heftig for en halvurbanisert og sofatilvent forhenværende friluftsmann med sans for det gode liv, god mat og god drikke. Men den skal ikke bæres langt så fristelsen for både tunge og til dels unyttige luksusgoder ble stor. Både vin, øl og en skvett skotsk brunt måtte være med som kveldskos. Og hvorfor real når man kan lage skikkelig mat? I tillegg skulle jeg jakte alene og det innebærer jo en viss risiko som stiller større krav til førstehjelpsutstyr og redningsutstyr som f.eks. en jervenduk i jaktsekken. Man kan jo faktisk ramle å brekke foten eller blåse av seg tærne med hagla og natta kan bli kald i skiftet mellom september og oktober mens man venter på hjelp. Min forhistorie som gramjeger er nok et tilbakelagt stadium.

Drøy pakning for en sofajeger

Jeg ankommer parkeringsplassen ved bommen sør for Flovollen i vestsida av jaktområde utpå ettermiddagen etter halvannen time forventningsfull bilkjøring. Jeg ser et par andre biler der som later til å tilhøre andre jegere men kan ikke se andre mennesker i området. Jeg vurderer et sekund å forflytte meg til motsatt side av terrenget men slår det raskt fra meg. Alt er jo nøye planlagt med grundige kartstudier på forhånd. Ønske om å bo midt i godt jakttereng, med mobildekning, noenlunde lett tilgang på vann osv gjorde at teltplassen fort åpenbarte seg allerede under planlegginga. Så jeg setter i marsj oppover veien. Allerede etter noen hundre meter kjenner jeg at pakninga er temmelig drøy på både rygg og knær for en sofajeger men jeg skal heldigvis ikke mer enn ett par kilometer inn i terrenget fra bilen før jeg etablerer leir for flere dager frem i tid.
Etter å ha kommet meg en god kilometer oppover grusveien tar jeg til venstre ut i terrenget og innser fort at terrenget består av ei ganske seig myr som strekker seg nedover på tvers av retninga jeg skal. Det hjelper ikke noe særlig på rygg og bein å subbe til knes i myr i motbakke. Svetten renner mens jeg hiver etter pusten men det går da fremover.
Underveis i myra ser jeg til min glede at det går en del bekker i området med frisk og klart vann. Da slipper jeg den planlagte marsjen for å hente vann i Holttjønna senere.
Omsider er jeg fremme på en liten skogkledd høyde noen hundre meter langs fjellryggen sør for Rabbhøgda og får satt opp teltet. Raskt synker den velkjente turfølelsen fra ungdommen på plass igjen. Der var du - du har vært savnet!

Natta senker seg og villmarksfølelsen trenger seg på. Herlig!

Søndag 29. September:
Jeg våkner tidlig på morgenen. Dels på grunn av forventningene til dagen og dagene som skal komme og dels at å ligge på et hardt underlag ute i fjellet ikke kjennes like naturlig ut som det gjorde for 20 år siden. Stiv og støl men med et forventningsfullt smil kravler jeg meg ut av soveposen og får i meg en rask frokost på medbragt tørrmat. Jeg lader hagla rett utenfor teltet og setter i marsj oppover mot rabbhøgda langs grensa av området jeg har leid meg jaktrett på. Deilig å våkne midt i rypeterrenget der man nesten kan skyte ryper fra soveposen når man våkner.

Flott og lettgått jaktterreng med mange vierkratt spredt rundt. 

Etter å ha gått i sikksakk mellom krattene oppover mot de høyeste toppene en times tid begynner så smått tvilen å senke seg. Jeg har ikke sett antydning til liv i fjellet enda. Ikke rype og heller ikke noe annet. Ikke engangs såpass som en liten spurv. Har jeg leid meg ei ødemark? Etter å ha kommet på linje med fjellsætera Flovollen dreier jeg østover ned fra høyden og tenker å gå et lite stykke lavere i terrenget på vei tilbake til lunsj i teltet. Midtveis mellom Rabbhøgda og Flovollen er jeg nede i en liten forsenkning i terrenget og er på vei til å klatre opp fra et lite bekkefar da det plutselig kakler i krattet et par meter foran meg. Vingene slår som besatt og steggen kakler ilter og irritert etter meg mens han setter inn spurten for å komme unna. Hagla skvetter opp i skuldra og skuddet går nesten av på ryggmargsrefleks mens adrenalinet fosser ut i kroppen. Soleklar bom! Like greit siden rypa ville blitt en fjærbefengt klump lapskaus om jeg traff på den avstanden. Tar meg bedre tid på neste skudd og kjenner at dette blir et godt treff før skuddet går av. Og ganske riktig: Noen fjær skvetter ut i lufta, rypa klapper sammen vingene og kræsjlander i torva. Jeg klarer ikke holde jubelbrølet unna og er sikker på at til og med folkene nede i Singsås sentrum får med seg at det ble treff. Jeg jogger raskt bort til stedet der rypa falt og finner den øyeblikkelig mellom et par tuer. En liten seanse med bildetaking og øyeblikkelig publisering på facebook må til.

Obligatorisk bilde med jaktsekk, fangst og knekt hagle. Jubelbrølet lar seg heldigvis ikke feste på bildet.

Godt fornøyd med fangst allerede første økten av jakta ser jeg med spenning på de neste dagene samtidig som jeg senker skuldrene og lar naturen synke inn. Fangsten er på plass så nå kan resten av naturen få litt mer plass i tankene. Fantastisk flott her oppe!

Ingenting å si på hverken utsikt eller værforhold! Gammelbutjønna til venstre i bildet og nordlige del av hukkelvatna fra midten til høyre. Sett fra vestsiden.

Jeg fortsetter marsjen ned til Flovollen da jeg hører en bil komme. Går forbi to stykker og ser de har haglene med seg så jeg går bortom og tar en hilserunde og en kort jaktprat. Det viser seg å være en far og sønn sørfra som låner hytte av noen slektninger her oppe. Vi avklarer planene våre for resten av dagen så vi har noenlunde kontroll på hverandres planer for resten av dagen. Trivelige folk.
Selv jakter jeg meg derfra ned til teltet igjen uten at jeg så noen flere ryper. Tid for sen lunsj/middag.
Tar en kort økt etter middag også men heller ikke det gir uttelling. Får imidlertid høre av karene oppe på hytta at de hadde gått seg på en liten flokk på tre liryper i samme område der jeg fikk fangst og fikk tatt en av tre. Det var visstnok yngstemanns andre rype så jubelen hadde visst stått i taket der også.

Vel nede i teltet ser jeg at telefonen begynner å bli fri for strøm. Foruten til sitt vanlige bruk i et område med dårlig dekning som medfører stort forbruk til å lete etter signaler har jeg også brukt den flittig som GPS for å holde kontroll med grensene til jaktområdet frem til jeg ble bedre kjent. Så jeg tar frem mitt hemmelige våpen: En powergorilla extreme jeg kjøpte på XXL rett før jakta. Enkelt forklart et sammenleggbart solcellepanel med batteribank som kan brukes til å lade mobiltelefoner, GPS, jaktradio etc. Batteribanken viser seg fin å ha da det blir noen ladinger på den men solcellepanelet skuffer stort. Selv i glitrende solskinn i september har det ikke sjans til å lade raskt nok til å holde mobiltelefonen oppladet uten at batteribanken sakte men sikkert tømmes i løpet av de neste par dagene. Dette holder bare ikke! Må nok finne en bedre løsning til fremtidige langturer.

Mandag 30. September:
Sover litt utpå. Merker at jeg raskt venner meg til å sove på hardt underlag i telt og er litt mer søvnig på mårraskvisten nå. Det tar litt tid før jeg kommer meg ut av soveposen. Frokostlaginga og andre morgenrutiner tar også lengre tid enn i går.

Pinnebrød a la Ståle: Stekt på primus og med litt parmesan innblandet i deigen. Ingen større suksess men det mettet i det minste. Kan det kalles mårrabrød med ost mon tro?

Velger noenlunde samme rute som dagen i forveien men går og går i timer i terrenget og er vel innom mange av krattene to ganger uten å se ei fjær. Uante antall kilometer tilbakelegges med økende frustrasjon. Jeg tar lunsj oppe ved Flovollen sammen med de to andre jegerne der oppe. De forteller også om laber fangst i dag men mener å ha hørt skudd på den andre siden av dalen ved storlivollen og tenker å prøve seg der senere. Jeg velger å tråle de noe mer perifere områdene på vestsiden av dalen i stedet. Sta har man da alltid vært. Jeg ser imidlertid kun ei ugle og støkker opp en falk av noe slag fra et bekkefar. Det var like før den fikk ei skur Vismuth nr 5 i nakken der den letta men jeg innså raskt at den ikke oppførte seg eller låt som ei rype. Spennende syn men ikke noe fangst. På slutten av økta blir jeg brått oppmerksom på noe oppstyr borte i skogen. Irriterte småfugler flyr frem og tilbake mellom trærne mens det knekker i greiner overalt rundt dem. Ser etterhvert en flokk tamrein komme ruslende. Blir sittende rolig nyte synet av disse pussige dyrene en stund. Morsomt å se sjefen i flokken med sitt imponerende gevir dundre rundt i flokken og holde ungkarene på plass. Tydelig hvem som har førsterett på simlene her på fjellet! Det er også åpenlyst at synet ikke er deres beste sans siden en av dem kommer luskende rett mot meg meg hodet senket og snuser nyskjerrig. Den merker ikke at den merkelige greia i veikanten er et menneske før den er på et par meters avstand. Da skvetter den imidlertid opp og beinflyr tilbake til flokken.

Jeg treffer de to andre på hytta på slutten av dagen. Ingen fangst på dem heller men de kan melde om ett bomskudd da de støkka en flokk på rundt 20 fjellryper og at de nesten fikk has på en orrhane inne i granskogen på den andre sida. Helt klart mer lovende utsikter der kan det høres ut som.
Det blir også min plan for dagen etter. Da jeg rusler ned veien fra Flovollen og skal til å krysse myra over til teltplassen vurderer jeg på om jeg skal gidde å lade hagla. Jeg har tross alt ikke sett jaktbar fugl på hele dagen og armene begynner å bli litt lange av å gå å bære hagla i hendene men finner ut at det blir for dumt å ikke være klar om flaksa skulle slå til på tampen av dagen. I det jeg smekker sammen hagla skvetter det øyeblikkelig opp en ilter, kaklende fjellrypestegg fra krattet rett til venstre for meg. Instinktivt er hagla på plass og ei haglskur er kjapt på vei mot den. Godt treff med skuddreaksjon og en sky av fjær men rypa legger vingene flatt ut og begynner en seilflukt nedover dalen. Lett irritert og med en guffen anelse om dødelig skadeskudd sender jeg ei godt plassert skur til i dens retning. også den godt treff med fjær som skvetter av rypa men seilflukten fortsetter. Stein dau uten å vite det... Prøver så godt jeg kan å se hvor den havner og den forsvinner flere hundre meter nedover terrenget. Bruker halvannen time nede på å lete men finner ikke såpass som ei fjær. Jaja, reven trenger vel også mat.
Skuffet returnerer jeg til teltet og lager meg et bedre måltid pølser på primusen mens natta senker seg. Utpå kvelden kaster jeg blikket oppover og ser den mest stjerneklare himmelen på mange år. Langt fra bebyggelse, uten måne på himmelen og uten en sky i sikte er det helt utrolig hvordan stjernehimmelen åpenbarer seg. Etter å ha studert noen kjente stjernebilder ser jeg at det er vel omtrent 10 ganger flere synlige stjerner her nå enn jeg normalt ser. Blir sittende utenfor teltet og nyte synet, et par glass vin og en whisky til langt på natt mens mobiltelefonen og en bitteliten høytaler får gjøre nytte som musikkanlegg. Herlig plaster på såret etter dagens resultatløse jakt!

Tirsdag 1. Oktober
Våkner sent på formiddagen. Kvelden i forveien ble lang på grunn av det flotte skuet stjernehimmelen ga og rødvinen kjennes litt i hodet. Ingen hast med å gå rundt med ladd våpen i dag..
Jeg skrinlegger foreløpig planene om å prøve den andre siden av dalen. Rypa jeg nesten fikk has på på slutten av dagen i går har gitt meg trua på at rypene er her men bare har flyttet seg til lavere områder så jeg tar noen turer rundt teltet og nedover i terrenget først på dagen. Ikke ei fjær å se. Runder av dagen med en biltur over på andre siden for å rekognosere litt og jakte litt før det mørkner så jeg er litt forberedt før siste dagen med jakt. Området ser lovende ut men dette ble dag nr 2 uten fangst i sekken så motet begynner å falme.

Onsdag 2. Oktober
Starter dagen tidlig. Planen er en kjapp frokost og så pakke sammen campen, dra det ned i bilen og bruke resten av dagen på østsida av dalen frem til det mørkner. Med svær pakning vagger jeg nedover myra. Halvveis ned til bilen støkker jeg en flokk på 7-8 ryper men med tung pakning i tykk bjørkeskog og halvdårlig fotfeste rekker jeg ikke å få en god skuddløsning før de forsvinner bak trærne. Småskuffet men i dag er det i alle fall ryper på fjellet! I det jeg nærmer meg bilen letter en ny flokk på nærmere 10 ryper fra myra rett ved bilen. Men her er holdet for langt. Nærmere 50m. Småflirer litt av at jeg flaksa mi selvsagt skal ha det til at jeg vasser i ryper så lenge jeg går rundt handicappet som jeg er med stor pakning. I det jeg har pakket utstyret i bilen og smekker igjen døra flyr det opp 2 gjenliggere fra den samme plassen. Disse på pent skuddhold på rundt 20m men da ligger hagla i bilen. Banner litt da jeg setter meg bak rattet...burde jo ha mistenkt gjenliggere!
Jeg har knapt kjørt 200m da ei litt forskremt jerpe hopper ned fra ei tue og setter seg rett foran bilen. Jeg bråbremser og ser den tusle over veien. Prøver raskt å huske på hva lovverket sa om jakt fra bil og vei eller hvordan det der var. Var det bare offentlig vei eller gjaldt det også privat vei som her? Sekundene teller og jaktinnstinktet river i kroppen. Hvor er lovboka når du trenger den?
Lar bilen sige inn på en møteplass da jerpa rusler fra veien og i sakte marsj nedover myra. En kjapp titt på kartet bekrefter at jeg fortsatt er innenfor grensa til jaktområdet mitt. Jeg går for det og åpner døra til bilen. Jerpa skvetter til og flyr et stykke lenger ned på myra. Fint - da jakter jeg vel strengt tatt ikke fra vei lenger. Tar hagla ut av bagasjerommet og setter i marsj nedover myra der jerpa satte seg.
Finner den dessverre ikke. Men spennende var det da!
Etter bilturen opp på østsida er trua på plass! Mye fugleliv å se i dag og nå er jeg klar.
Jeg starter med ei sløyfe ned i granskogen. En skogsfugl hadde ikke gjort noe det heller!
Et par timer sirkling gjennom granskoger og rundt myrer gir imidlertid ikke noe uttelling. Jeg ser en skogsfugl som letter på et par hundre meters hold fra ei gran, et par reinsdyr, en elg og et tomt telt som står på ei "øy" midt ute på ei stor myr. Hører et par skudd noen hundre meter bortenfor og har et lite håp om at eventuelle fugler kanskje skremmes i min retning. Ikke noe hell med det denne gangen.
Jeg hopper i bilen igjen og kjører opp til veisperringa ved storlivollen for å prøve meg på fjellrypa der oppe.
Etter et kort stykke opp i lia møter jeg ei ung dame med hele tre bikjer. Hun kan fortelle at hun støkket en flokk på nærmere 30 fjellryper helt oppe på toppen litt tidligere men bommet. Det var nok skuddene hennes jeg hadde hørt. Hadde denne flokken flydd i min retning ville jeg fått det travelt. Men da er det rype her oppe i dag også. Fine greier tenker jeg og går videre. Holder meg langs grensa til jaktområdet helt oppe i høyden og setter i marsj sørover. Dessverre ingen flere fugler å se men naturen der oppe er herlig. Nydelig utsikt i flere retninger.
Jeg gir etterhvert opp dette området og tar en kort tur innom området der det var så mye ryper tidligere på dagen. Et litt smådesperat siste forsøk på bedre jaktutbytte sånn helt i siste liten. Heller ikke noe å se her og når sola begynner å gå ned er det bare å innse at det ble med den ene rypa i sekken. Jeg er uansett godt fornøyd med herlige dager i fjellet og målet med turen er oppfylt. Det har blitt fangst!

Lite tjern i myra oppe på fjellet sør for storlivollen

Herlig og lettgått terreng.

Epilog:
Etter at rypa hadde hengt til mørning ei ukes tid i en halvkjølig yttergang var tiden kommet for å tilberede fangsten. Siden det ble med den ene rypa var det ikke nok til å invitere gjester, ordne familiemiddag eller noe sånt så herligheten ble forbeholdt meg selv. Måltidet ble tilberedt med andakt. Siden alt av kurs, turutstyr, jaktvåpen, ammunisjon, jaktkort osv tilsammen har beløpt til omtrent 40.000 kroner det siste året og resultatet er denne ene rypa er det definitivt det dyreste måltidet jeg har spist.

En vakker fugl dette her.

Brystfiletene var tilnærmet uberørt av hagl. Det var imidlertid ikke mindre enn tre hagl i nakkevirvlene så det er en god bekreftelse på at avlivinga skjedde kjapt. Det er en god følelse.

Hadde lite erfaring med rype så jeg lette frem noen oppskrifter på nettet. Her serveres stekte rypebryst med hjemmelaget potetmos, soppstuing og rosenkål/bacon stekt sammen i panne. En liten klatt ripsgele ved siden av. Nydelig mat men ville kanskje vurdert å bytte ut rosenkål/bacongreiene med f.eks smørdampet blomkål og brokkoli. Alternativt saltbakte poteter med en mos av diverse grønt ved siden av. Det hører selvsagt rødvin til dette.