tirsdag 19. november 2013

Skogsfugljakt 20.-21. oktober 2013

Etter en usedvanlig flott opplevelse under rypejakta i skiftet september/oktober frista det selvsagt med flere jaktturer. Det tok ikke mange dagene før min kollega Espen begynte å snakke om andre jaktterreng der det skal være bra med skogsfugl og kanskje hare. Etter en titt i kalenderen fant vi ei helg der vi begge hadde langfri og planen var lagt. Vi gikk for en plan med overnatting søndag-mandag.

Værmeldingene i forkant var skiftende. I det ene øyeblikket var det fare for regn, i det andre var det antydninger til 6 minus og opphold. Dagen før vi skulle dra sjekket jeg på nytt og det hadde da moderert seg til 4-5 minus om natt til mandag. Ingen hadde egentlig egnet sovepose for noe spesielt mye under 5 minusgrader der og da. Det ville nok bli litt kjølig men det får gå. Sannheten var langt fra det som var meldt.

Tidlig om morgenen søndag 20. oktober var det bare å sette seg i bilen og kjøre til møteplassen vi hadde avtalt. Temperaturmåleren i bilen kunne fortelle om 3 minus. Det føltes kaldere. Antagelig siden jeg kom rett fra senga. Etter å ha møttes kjørte vi hver vår bil halvannen time bort til jaktområdet. Da vi kom fra kunne bilen informere meg om at her var det 9 minusgrader. Og nå hadde jo sola fått varme litt. Dette begynte nesten å bli spennende temperaturmessig.

Mens vi sto på parkeringsplassen stoppet det en bil. Mannen i bilen kunne fortelle at han var en del av et jaktlag som jakta på elg. Han lurte naturlig nok på hvor i terrenget vi hadde tenkt å ferdes for det er jo ikke noe hyggelig å sende ei kule i andre jegere. Begge vi to var ukjente i området så han ga oss tips om noen steder det var sett en del fugl tidligere. Da han fikk høre at vi hadde tenkt å overnatte ute i terrenget ga han oss et noe forvirret men megetsigende blikk før han nikket, ønsket oss skitt jakt og kjørte videre.
Etter rask rådslaging fant vi ut at vi tok med kun haglene og gikk en kort rekognoseringsrunde for å finne en egnet teltplass. Et sted med morgensol ville nok hjelpe på å få litt lunk i teltene neste morgen fant vi ut.
Vi gikk ikke lange biten før vi fant en bra plass på et lite høydedrag med kort vei ned til en liten elv.


Ingenting å si på utsikten!
Selv midt på dagen når sola varmer er det tydelig bikjekaldt bare noen centimeter fra solstrålene.
Etter å ha satt opp teltene var vi ivrige etter å komme oss avgårde og jakte for alvor.
Terrenget var varierende og så fort man kom bort fra stien var det preget av vanskelig, kuppert terreng med en del døde trær og slikt liggende på bakken med et godt lag mose oppå. En del steder var det tett undervegetasjon som gjorde det vanskelig å komme seg frem. Det hele var i tillegg dekket av et lag puddersnø så det var til tider vanskelig å se hvor man satte beina.
Etter å ha fulgt et dalføre et godt stykke var det på tide å trekke opp i høyden. En bratt skråning ledet opp til mer åpne områder oppe på berget. Vi tok ei rundløype der før vi trakk ned gjennom et annet område enn der vi kom opp. Fortsatt ingen fugl å se. Ikke spor etter hare heller.

Da vi omsider kom oss ned til teltene var det ikke veldig lenge igjen før mørket falt på så vi fikk i oss middag: hjemmelaget jegergryte vi varmet på primusene. Deretter var det bare om å gjøre å få sanket ved og få fyrt opp bålet for når sola begynte å forsvinne bak åskammen kjente vi raskt kulda krype gjennom klærne.
Mens vi gjorde klar til kvelden hørte vi brått skogsfugl i granskogen et par hundre meter unna og samtidig kommer det jammen en orrhane og setter seg i et tre 100m unna. Han sitter der å ser på oss en stund før han flyr inn i den samme granskogen vi hadde hørt lyder fra nettopp. Ingen tvil om hvor det skal jaktes når sola står opp igjen.
Iskrystaller på teltet minutter etter solnedgang.
Vi ble sittende ved bålet en stund den kvelden. Eller rettere sagt nesten oppå bålet. Litt flytende godsaker hadde vi også med så det ble jo riktig så trivelig til tross for kulda. Man skulle ikke snu seg langt bort fra bålet før kulda slo gjennom klærne. Jeg måtte le litt da jeg så at turkameraten min sin svarte boblejakke var hvit på baksiden. Det rima på klærne mens vi satt ved bålet!
Bålkos er nå kos uansett årstid

Smelta skotuppen i et forsøk på å varme tærne på bålet
Etterhvert var det på tide å komme seg i posen. Ambisjonen var å stå opp grytidlig og komme seg ut i terrenget med hagla så fort det lysna. Natta ble imidlertid usedvanlig kald. Jeg lå å hutra og våkna stadig vekk helt frem til 4-tida på natta. En litt ekkel følelse av at nedkjølingen av kroppen begynte å bli vel voldsom var ikke akkurat noen beroligende faktor. Men i 4-tida kjente jeg at jeg begynte å få igjen følelsen i beina så kroppstemperaturen gikk i alle fall i riktig retning. Beroliget av dette sovnet jeg.
Da det lysnet var ingen av oss særlig interessert i å stikke nesen ut av soveposen. Bare det å stikke handa ut i ytterteltet for å kjenne på temperaturen tilsa at det var fullstendig uaktuelt å gjøre noe som helst foreløpig.
Omsider kom sola over åsen og ga raskt bedre temperaturer i teltet.

Da vi etterhvert hadde fått i oss litt frokost innså vi at det bare ble tid til en kort jaktrunde i dag så vi pakket sammen og stablet alt vi ikke trengte i bilene. Så var det bare å gjennomsøke området vi så fugl i kvelden i forveien. Vi delte oss og gikk på hver vår side av en åskam men jakthellet var ikke med oss i dag heller.
Espen i tet mot nye jaktmarker


Da vi var tilbake i bilene og skulle dra hjem så jeg at frontruta var grundig frosset over. Et tjuvtriks er å helle over vindusspylervæske for å løsne litt i isen. Vindusspylervæska i bagasjerommet var imidlertid bunnfrosset. Det skulle tilsi minst 15 minusgrader den natta noe som sammenfaller med ekstremtemperaturen på soveposen min og langt overstiger ekstremtemperaturen på Espen sin.



















Utstyrstest, telt: Ringstind 2

RINGSTIND 2



I forkant av jaktsesongen 2013 var tiden kommet for innkjøp av nytt telt. Jeg ønsket et telt primært for bruk alene og med en relativt grei vekt.
Jeg var først og fremst ute etter et godt 3-sesongers telt for å overnatte alene i. Telt fra Hilleberg og Helsport ble vurdert men fikk stadig mer sansen for Ringstind-modellene til helsport. Å ha forteltet på langs av liggeretningen virket som en god løsning om man er alene i teltet.
Lenge vurderte jeg superlightversjonen av vekthensyn men der er sittehøyden mye lavere noe som ville blitt en plage for en voksen kar på 185cm. Tankene gikk derfor mellom Ringstind light 1 eller 2.
Jeg kom tilfeldig over den marginalt tyngre Ringstind 2 på tilbud på XXL og benyttet meg av dette.
Den ekstra plassen tomannsversjonen tilbyr virket uansett forlokkende uten at det dro opp vekta noe voldsomt..

Teltet er brukt på så langt 5-6 overnattinger på høsten så jeg har fått gjort meg noen umiddelbare erfaringer.

Oppsett er såre enkelt selv om man er alene. En enkelt stang som må tres inn fra den ene siden og automatisk glir inn i en "kopp" av webbing på motsatt side. Dette gjør at man slipper å krangle med teltstenger som glipper ut av festet før man får bakset seg rundt til den andre siden slik som man må på en del andre telt og spesielt eldre modeller. En klar fordel når man er alene og det er gjort på sekunder.
Ved å starte teltoppsettinga med å plugge fast fotenden mot vinden, deretter sette i stanga og til sist stramme opp og plugge fast hodeenden får man enkelt reist teltet alene også i til dels sterk vind om behovet oppstår.

Innvendig volum er veldig bra for en person. Skal man være to bør man enten være særdeles småvokst eller usedvanlig gode venner. Men det går til nøds om man blir overrasket av guffent vær. Forteltet på langsiden føles også mye mer riktig enn å ha det på kortenden av forteltet slik jeg er vant med fra før. Sittehøyde er godkjent for en fyr på 185. Så fryktelig mye høyere trenger du ikke være.

Det blir en del rom i forteltet spesielt i brysthøyde (relatert til liggeretning) men ikke for mye på noen måte. Det fungerer fint å fyre primus her i dårlig vær men ta for all del forvarminga ute. Veggene er alt for nære og skrår over primusen så det skal ikke store flammene til før du kan ha et problem. Fyring i teltet skjer selvsagt på egen risiko. Nå advarer selvsagt Helsport i likhet med alle andre mot å fyre noe som helst inne i teltet. Men nå unner jeg andre å ha det like komfortabelt som meg i telt. Jeg regner også med at turfolk flest er kjent med at telt og det meste inni det brenner svært lett og at man derfor viser aktsomhet. Det fungerer greit om du tar de nødvendige hensyn og følger med på hva du driver med.
Forteltet kan fort være litt lite. Bortimot krise om man er to. Det er greit å bruke forteltet for å ha en plass å fyre, lage mat, styre med vannfyllte kaseroller, oppbevare søppel og sko etc. Men da er det lite plass igjen til utstyr selv om man er alene. Det blir derfor fort til at en del utstyr blir med inn i innertelt av praktiske hensyn. Dette må selvsagt veies opp mot hvor vått det er. Det er jo ikke helt uproblematisk å dra vått utstyr inn i innerteltet der man helst vil ha det så tørt som overhode mulig.
Greiest blir det selvsagt om man har en tarp i tillegg så mye utstyr kan ligge tørt utenfor teltet men i alle fall på mine turer er det ikke alltid jeg har med både telt og tarp.

Et par utfordringer har jeg merket meg. Endene på teltstanga bør fortrinnsvis stå på lett forhøyet underlag.Det blir fort en del slakke i duken om ikke teltplassen er optimal. Selv med omstendig bardunering og justering er det vanskelig å få skikkelig spenst i ytterteltet med mindre man får lagt noe under teltstengene for å bygge det litt opp på midten. En annen ting jeg har funnet sentralt er at de tre bardunene i fotenden må strekkes ut lengst mulig eller heves noe med en kvist eller lignende for å løfte dem. Hvis ikke kan det fort bli slakke i fotenden av ytterteltet så det klapper sammen oppå innerteltet. Det blir fort problematisk i fuktige og kalde omgivelser når kondensen renner nedover innsiden av ytterteltet, stopper opp og trenger gjennom innerteltet og så begynner å dryppe på soveposen.

En ulempe som fort oppstår når man har fått ønsket spenst i ytterteltet er at glippene under teltduken kan bli vel store så det blir ganske luftig. Ikke akkurat en fordel i sterk vind vil jeg tro og på kalde dager og netter kan det også ha sine ulemper selv om været er bra.
På ujevnt underlag blir det totalt sett vanskelig å bli helt fornøyd med justeringer av barduner og slikt for perfeksjonister.

Vektmessig havner det på et par kilo noe jeg anser som greit og det tar ikke rare plassen i sekken.

Luftinga har jeg ikke noe vondt å si om men det holder neppe til vinterbruk. Ventilen i fotenden ligger lavt og kan nok fort tettes til av snø. Og den kan være litt trøblete å jobbe med siden man må stupe ned i den laveste delen av teltet og fomle med intet mindre enn tre ulike ventiler. ytterteltet har en ventil, innerteltet har en med teltduk og en med myggnett. Det kan til tider være litt vanskelig å ha kontroll med hvilken snor som hører til hvor mens man kaver rundt der nede i fotenden. Spesielt om det er mørkt. Ventilen som står høyt ved inngangen har glidelåslukking. Man kan her velge å ha den helt åpen, stengt med myggnett eller helt (eller delvis) stengt igjen med teltduk.

Alt i alt anser jeg dette teltet som et godt 3-sesongers telt og det fungerer nok greit også de fleste vinternetter så lenge snøføyka holder seg unna ventilen i fotenden.

Forslag til forbedringer:
- Myggnett i hele døra til innerteltet, ikke bare ei lita glippe helt øverst. Det kan fort bli varmt sommerstid, spesielt i nord der sola er oppe hele døgnet sommerstid. Det er ikke noe hyggelig å måtte velge mellom badstue og mygghelvete.
- Et ekstra feste for markplugger nederst på teltduken i hodeenden hadde vært kjærkomment siden teltduken kan bli noe slapp der og legge seg mot innerteltet.


NB! Oppdatert informasjon etter tre års bruk finnes her: http://stasat.blogspot.no/2016/04/tre-ar-med-helsport-ringstind-2.html Tre år med Ringstind 2

Rypejakta 2013. Hukkelvatna, Midtre-Gauldal


Lørdag 28. September:
Endelig i vei. Dagen har kommet for avreise til de første dagene med rypejakt. Rypejakta har et historisk sus over seg som gjør den til noe spesielt i min verden. Målet for turen er å i det minste få ei rype i nettet så isen er brutt etter jeg tok jegerprøven i fjor høst. Da er man endelig i gang og kan titulere seg "jeger" på ordentlig.
Friluftsmann var jeg da virkelig i min ungdom der jeg nesten hver eneste helg året gjennom bodde ut i telt eller under ei gran men interessen dalte betydelig etter førstegangstjenesten sent på 90-tallet. Man fikk prøvd seg en del på jakt i ungdommen også. Riktignok  litt "off the record". Men nytt å ha papirene i orden. Litt beskjemt må man innrømme for seg selv at det begynner jo faktisk å bli noen år siden man var nor særlig aktiv på dette feltet. Kjenner imidlertid at den har begynt å spire igjen det siste året og det kjennes bra ut.
Nå har jeg jaktkort for søndag til onsdag klart og satser på en tidlig start allerede første jaktdag. Den siste ferieuka for i år er i gang!
Satser på å overnatte i telt frem til jaktkortet blir gyldig dagen etter så jeg ikke kaster bort verdifulle morgentimer på bilkjøring. Værmeldinga har også vært suveren de siste dagene så dette lover godt enten det blir fangst eller ikke!

Sekken er pakka med ganske drøyt mange kilo. En tilnærmet fullpakket Norønna reconpack, en 40L jaktsekk under lokket, hagla og ei 5L vannkanne på utsiden gjør sitt til at den planlagte korte marsjen ut i terrenget vil bli ganske heftig for en halvurbanisert og sofatilvent forhenværende friluftsmann med sans for det gode liv, god mat og god drikke. Men den skal ikke bæres langt så fristelsen for både tunge og til dels unyttige luksusgoder ble stor. Både vin, øl og en skvett skotsk brunt måtte være med som kveldskos. Og hvorfor real når man kan lage skikkelig mat? I tillegg skulle jeg jakte alene og det innebærer jo en viss risiko som stiller større krav til førstehjelpsutstyr og redningsutstyr som f.eks. en jervenduk i jaktsekken. Man kan jo faktisk ramle å brekke foten eller blåse av seg tærne med hagla og natta kan bli kald i skiftet mellom september og oktober mens man venter på hjelp. Min forhistorie som gramjeger er nok et tilbakelagt stadium.

Drøy pakning for en sofajeger
Jeg ankommer parkeringsplassen ved bommen sør for Flovollen i vestsida av jaktområde utpå ettermiddagen etter halvannen time forventningsfull bilkjøring. Jeg ser et par andre biler der som later til å tilhøre andre jegere men kan ikke se andre mennesker i området. Jeg vurderer et sekund å forflytte meg til motsatt side av terrenget men slår det raskt fra meg. Alt er jo nøye planlagt med grundige kartstudier på forhånd. Ønske om å bo midt i godt jakttereng, med mobildekning, noenlunde lett tilgang på vann osv gjorde at teltplassen fort åpenbarte seg allerede under planlegginga. Så jeg setter i marsj oppover veien. Allerede etter noen hundre meter kjenner jeg at pakninga er temmelig drøy på både rygg og knær for en sofajeger men jeg skal heldigvis ikke mer enn ett par kilometer inn i terrenget fra bilen før jeg etablerer leir for flere dager frem i tid.
Etter å ha kommet meg en god kilometer oppover grusveien tar jeg til venstre ut i terrenget og innser fort at terrenget består av ei ganske seig myr som strekker seg nedover på tvers av retninga jeg skal. Det hjelper ikke noe særlig på rygg og bein å subbe til knes i myr i motbakke. Svetten renner mens jeg hiver etter pusten men det går da fremover.
Underveis i myra ser jeg til min glede at det går en del bekker i området med frisk og klart vann. Da slipper jeg den planlagte marsjen for å hente vann i Holttjønna senere.
Omsider er jeg fremme på en liten skogkledd høyde noen hundre meter langs fjellryggen sør for Rabbhøgda og får satt opp teltet. Raskt synker den velkjente turfølelsen fra ungdommen på plass igjen. Der var du - du har vært savnet!
Natta senker seg og villmarksfølelsen trenger seg på. Herlig!

Søndag 29. September:
Jeg våkner tidlig på morgenen. Dels på grunn av forventningene til dagen og dagene som skal komme og dels at å ligge på et hardt underlag ute i fjellet ikke kjennes like naturlig ut som det gjorde for 20 år siden. Stiv og støl men med et forventningsfullt smil kravler jeg meg ut av soveposen og får i meg en rask frokost på medbragt tørrmat. Jeg lader hagla rett utenfor teltet og setter i marsj oppover mot rabbhøgda langs grensa av området jeg har leid meg jaktrett på. Deilig å våkne midt i rypeterrenget der man nesten kan skyte ryper fra soveposen når man våkner.


Flott og lettgått jaktterreng med mange vierkratt spredt rundt. 

Etter å ha gått i sikksakk mellom krattene oppover mot de høyeste toppene en times tid begynner så smått tvilen å senke seg. Jeg har ikke sett antydning til liv i fjellet enda. Ikke rype og heller ikke noe annet. Ikke engangs såpass som en liten spurv. Har jeg leid meg ei ødemark? Etter å ha kommet på linje med fjellsætera Flovollen dreier jeg østover ned fra høyden og tenker å gå et lite stykke lavere i terrenget på vei tilbake til lunsj i teltet. Midtveis mellom Rabbhøgda og Flovollen er jeg nede i en liten forsenkning i terrenget og er på vei til å klatre opp fra et lite bekkefar da det plutselig kakler i krattet et par meter foran meg. Vingene slår som besatt og steggen kakler ilter og irritert etter meg mens han setter inn spurten for å komme unna. Hagla skvetter opp i skuldra og skuddet går nesten av på ryggmargsrefleks mens adrenalinet fosser ut i kroppen. Soleklar bom! Like greit siden rypa ville blitt en fjærbefengt klump lapskaus om jeg traff på den avstanden. Tar meg bedre tid på neste skudd og kjenner at dette blir et godt treff før skuddet går av. Og ganske riktig: Noen fjær skvetter ut i lufta, rypa klapper sammen vingene og kræsjlander i torva. Jeg klarer ikke holde jubelbrølet unna og er sikker på at til og med folkene nede i Singsås sentrum får med seg at det ble treff. Jeg jogger raskt bort til stedet der rypa falt og finner den øyeblikkelig mellom et par tuer. En liten seanse med bildetaking og øyeblikkelig publisering på facebook må til.


Obligatorisk bilde med jaktsekk, fangst og knekt hagle. Jubelbrølet lar seg heldigvis ikke feste på bildet.
Godt fornøyd med fangst allerede første økten av jakta ser jeg med spenning på de neste dagene samtidig som jeg senker skuldrene og lar naturen synke inn. Fangsten er på plass så nå kan resten av naturen få litt mer plass i tankene. Fantastisk flott her oppe!

Ingenting å si på hverken utsikt eller værforhold! Gammelbutjønna til venstre i bildet og nordlige del av hukkelvatna fra midten til høyre. Sett fra vestsiden.

Jeg fortsetter marsjen ned til Flovollen da jeg hører en bil komme. Går forbi to stykker og ser de har haglene med seg så jeg går bortom og tar en hilserunde og en kort jaktprat. Det viser seg å være en far og sønn sørfra som låner hytte av noen slektninger her oppe. Vi avklarer planene våre for resten av dagen så vi har noenlunde kontroll på hverandres planer for resten av dagen. Trivelige folk.
Selv jakter jeg meg derfra ned til teltet igjen uten at jeg så noen flere ryper. Tid for sen lunsj/middag.
Tar en kort økt etter middag også men heller ikke det gir uttelling. Får imidlertid høre av karene oppe på hytta at de hadde gått seg på en liten flokk på tre liryper i samme område der jeg fikk fangst og fikk tatt en av tre. Det var visstnok yngstemanns andre rype så jubelen hadde visst stått i taket der også.



Vel nede i teltet ser jeg at telefonen begynner å bli fri for strøm. Foruten til sitt vanlige bruk i et område med dårlig dekning som medfører stort forbruk til å lete etter signaler har jeg også brukt den flittig som GPS for å holde kontroll med grensene til jaktområdet frem til jeg ble bedre kjent. Så jeg tar frem mitt hemmelige våpen: En powergorilla extreme jeg kjøpte på XXL rett før jakta. Enkelt forklart et sammenleggbart solcellepanel med batteribank som kan brukes til å lade mobiltelefoner, GPS, jaktradio etc. Batteribanken viser seg fin å ha da det blir noen ladinger på den men solcellepanelet skuffer stort. Selv i glitrende solskinn i september har det ikke sjans til å lade raskt nok til å holde mobiltelefonen oppladet uten at batteribanken sakte men sikkert tømmes i løpet av de neste par dagene. Dette holder bare ikke! Må nok finne en bedre løsning til fremtidige langturer.

Mandag 30. September:
Sover litt utpå. Merker at jeg raskt venner meg til å sove på hardt underlag i telt og er litt mer søvnig på mårraskvisten nå. Det tar litt tid før jeg kommer meg ut av soveposen. Frokostlaginga og andre morgenrutiner tar også lengre tid enn i går.
Pinnebrød a la Ståle: Stekt på primus og med litt parmesan innblandet i deigen. Ingen større suksess men det mettet i det minste. Kan det kalles mårrabrød med ost mon tro?

Velger noenlunde samme rute som dagen i forveien men går og går i timer i terrenget og er vel innom mange av krattene to ganger uten å se ei fjær. Uante antall kilometer tilbakelegges med økende frustrasjon. Jeg tar lunsj oppe ved Flovollen sammen med de to andre jegerne der oppe. De forteller også om laber fangst i dag men mener å ha hørt skudd på den andre siden av dalen ved storlivollen og tenker å prøve seg der senere. Jeg velger å tråle de noe mer perifere områdene på vestsiden av dalen i stedet. Sta har man da alltid vært. Jeg ser imidlertid kun ei ugle og støkker opp en falk av noe slag fra et bekkefar. Det var like før den fikk ei skur Vismuth nr 5 i nakken der den letta men jeg innså raskt at den ikke oppførte seg eller låt som ei rype. Spennende syn men ikke noe fangst. På slutten av økta blir jeg brått oppmerksom på noe oppstyr borte i skogen. Irriterte småfugler flyr frem og tilbake mellom trærne mens det knekker i greiner overalt rundt dem. Ser etterhvert en flokk tamrein komme ruslende. Blir sittende rolig nyte synet av disse pussige dyrene en stund. Morsomt å se sjefen i flokken med sitt imponerende gevir dundre rundt i flokken og holde ungkarene på plass. Tydelig hvem som har førsterett på simlene her på fjellet! Det er også åpenlyst at synet ikke er deres beste sans siden en av dem kommer luskende rett mot meg meg hodet senket og snuser nyskjerrig. Den merker ikke at den merkelige greia i veikanten er et menneske før den er på et par meters avstand. Da skvetter den imidlertid opp og beinflyr tilbake til flokken.

Jeg treffer de to andre på hytta på slutten av dagen. Ingen fangst på dem heller men de kan melde om ett bomskudd da de støkka en flokk på rundt 20 fjellryper og at de nesten fikk has på en orrhane inne i granskogen på den andre sida. Helt klart mer lovende utsikter der kan det høres ut som.
Det blir også min plan for dagen etter. Da jeg rusler ned veien fra Flovollen og skal til å krysse myra over til teltplassen vurderer jeg på om jeg skal gidde å lade hagla. Jeg har tross alt ikke sett jaktbar fugl på hele dagen og armene begynner å bli litt lange av å gå å bære hagla i hendene men finner ut at det blir for dumt å ikke være klar om flaksa skulle slå til på tampen av dagen. I det jeg smekker sammen hagla skvetter det øyeblikkelig opp en ilter, kaklende fjellrypestegg fra krattet rett til venstre for meg. Instinktivt er hagla på plass og ei haglskur er kjapt på vei mot den. Godt treff med skuddreaksjon og en sky av fjær men rypa legger vingene flatt ut og begynner en seilflukt nedover dalen. Lett irritert og med en guffen anelse om dødelig skadeskudd sender jeg ei godt plassert skur til i dens retning. også den godt treff med fjær som skvetter av rypa men seilflukten fortsetter. Stein dau uten å vite det... Prøver så godt jeg kan å se hvor den havner og den forsvinner flere hundre meter nedover terrenget. Bruker halvannen time nede på å lete men finner ikke såpass som ei fjær. Jaja, reven trenger vel også mat.
Skuffet returnerer jeg til teltet og lager meg et bedre måltid pølser på primusen mens natta senker seg. Utpå kvelden kaster jeg blikket oppover og ser den mest stjerneklare himmelen på mange år. Langt fra bebyggelse, uten måne på himmelen og uten en sky i sikte er det helt utrolig hvordan stjernehimmelen åpenbarer seg. Etter å ha studert noen kjente stjernebilder ser jeg at det er vel omtrent 10 ganger flere synlige stjerner her nå enn jeg normalt ser. Blir sittende utenfor teltet og nyte synet, et par glass vin og en whisky til langt på natt mens mobiltelefonen og en bitteliten høytaler får gjøre nytte som musikkanlegg. Herlig plaster på såret etter dagens resultatløse jakt!

Tirsdag 1. Oktober
Våkner sent på formiddagen. Kvelden i forveien ble lang på grunn av det flotte skuet stjernehimmelen ga og rødvinen kjennes litt i hodet. Ingen hast med å gå rundt med ladd våpen i dag..
Jeg skrinlegger foreløpig planene om å prøve den andre siden av dalen. Rypa jeg nesten fikk has på på slutten av dagen i går har gitt meg trua på at rypene er her men bare har flyttet seg til lavere områder så jeg tar noen turer rundt teltet og nedover i terrenget først på dagen. Ikke ei fjær å se. Runder av dagen med en biltur over på andre siden for å rekognosere litt og jakte litt før det mørkner så jeg er litt forberedt før siste dagen med jakt. Området ser lovende ut men dette ble dag nr 2 uten fangst i sekken så motet begynner å falme.

Onsdag 2. Oktober
Starter dagen tidlig. Planen er en kjapp frokost og så pakke sammen campen, dra det ned i bilen og bruke resten av dagen på østsida av dalen frem til det mørkner. Med svær pakning vagger jeg nedover myra. Halvveis ned til bilen støkker jeg en flokk på 7-8 ryper men med tung pakning i tykk bjørkeskog og halvdårlig fotfeste rekker jeg ikke å få en god skuddløsning før de forsvinner bak trærne. Småskuffet men i dag er det i alle fall ryper på fjellet! I det jeg nærmer meg bilen letter en ny flokk på nærmere 10 ryper fra myra rett ved bilen. Men her er holdet for langt. Nærmere 50m. Småflirer litt av at jeg flaksa mi selvsagt skal ha det til at jeg vasser i ryper så lenge jeg går rundt handicappet som jeg er med stor pakning. I det jeg har pakket utstyret i bilen og smekker igjen døra flyr det opp 2 gjenliggere fra den samme plassen. Disse på pent skuddhold på rundt 20m men da ligger hagla i bilen. Banner litt da jeg setter meg bak rattet...burde jo ha mistenkt gjenliggere!
Jeg har knapt kjørt 200m da ei litt forskremt jerpe hopper ned fra ei tue og setter seg rett foran bilen. Jeg bråbremser og ser den tusle over veien. Prøver raskt å huske på hva lovverket sa om jakt fra bil og vei eller hvordan det der var. Var det bare offentlig vei eller gjaldt det også privat vei som her? Sekundene teller og jaktinnstinktet river i kroppen. Hvor er lovboka når du trenger den?
Lar bilen sige inn på en møteplass da jerpa rusler fra veien og i sakte marsj nedover myra. En kjapp titt på kartet bekrefter at jeg fortsatt er innenfor grensa til jaktområdet mitt. Jeg går for det og åpner døra til bilen. Jerpa skvetter til og flyr et stykke lenger ned på myra. Fint - da jakter jeg vel strengt tatt ikke fra vei lenger. Tar hagla ut av bagasjerommet og setter i marsj nedover myra der jerpa satte seg.
Finner den dessverre ikke. Men spennende var det da!
Etter bilturen opp på østsida er trua på plass! Mye fugleliv å se i dag og nå er jeg klar.
Jeg starter med ei sløyfe ned i granskogen. En skogsfugl hadde ikke gjort noe det heller!
Et par timer sirkling gjennom granskoger og rundt myrer gir imidlertid ikke noe uttelling. Jeg ser en skogsfugl som letter på et par hundre meters hold fra ei gran, et par reinsdyr, en elg og et tomt telt som står på ei "øy" midt ute på ei stor myr. Hører et par skudd noen hundre meter bortenfor og har et lite håp om at eventuelle fugler kanskje skremmes i min retning. Ikke noe hell med det denne gangen.
Jeg hopper i bilen igjen og kjører opp til veisperringa ved storlivollen for å prøve meg på fjellrypa der oppe.
Etter et kort stykke opp i lia møter jeg ei ung dame med hele tre bikjer. Hun kan fortelle at hun støkket en flokk på nærmere 30 fjellryper helt oppe på toppen litt tidligere men bommet. Det var nok skuddene hennes jeg hadde hørt. Hadde denne flokken flydd i min retning ville jeg fått det travelt. Men da er det rype her oppe i dag også. Fine greier tenker jeg og går videre. Holder meg langs grensa til jaktområdet helt oppe i høyden og setter i marsj sørover. Dessverre ingen flere fugler å se men naturen der oppe er herlig. Nydelig utsikt i flere retninger.
Jeg gir etterhvert opp dette området og tar en kort tur innom området der det var så mye ryper tidligere på dagen. Et litt smådesperat siste forsøk på bedre jaktutbytte sånn helt i siste liten. Heller ikke noe å se her og når sola begynner å gå ned er det bare å innse at det ble med den ene rypa i sekken. Jeg er uansett godt fornøyd med herlige dager i fjellet og målet med turen er oppfylt. Det har blitt fangst!

Lite tjern i myra oppe på fjellet sør for storlivollen

Herlig og lettgått terreng.

Epilog:
Etter at rypa hadde hengt til mørning ei ukes tid i en halvkjølig yttergang var tiden kommet for å tilberede fangsten. Siden det ble med den ene rypa var det ikke nok til å invitere gjester, ordne familiemiddag eller noe sånt så herligheten ble forbeholdt meg selv. Måltidet ble tilberedt med andakt. Siden alt av kurs, turutstyr, jaktvåpen, ammunisjon, jaktkort osv tilsammen har beløpt til omtrent 40.000 kroner det siste året og resultatet er denne ene rypa er det definitivt det dyreste måltidet jeg har spist.


En vakker fugl dette her.

Brystfiletene var tilnærmet uberørt av hagl. Det var imidlertid ikke mindre enn tre hagl i nakkevirvlene så det er en god bekreftelse på at avlivinga skjedde kjapt. Det er en god følelse.

Hadde lite erfaring med rype så jeg lette frem noen oppskrifter på nettet. Her serveres stekte rypebryst med hjemmelaget potetmos, soppstuing og rosenkål/bacon stekt sammen i panne. En liten klatt ripsgele ved siden av. Nydelig mat men ville kanskje vurdert å bytte ut rosenkål/bacongreiene med f.eks smørdampet blomkål og brokkoli. Alternativt saltbakte poteter med en mos av diverse grønt ved siden av. Det hører selvsagt rødvin til dette.