Med "lillebror" på tur

Etter å ha jobbet tett en stund siden forrige tur var det atter klart for å lufte fjellstøvlene litt igjen. Ei uke ferie tas ut før det verste kaoset med ferieavvikling på jobb og det er tur på programmet. Som jeg hadde satt meg fore allerede i vinter var det min lille fosterbrors tur å få oppleve friluftslivet for alvor.
Han er fra før en ivrig fisker og har tatt på land en mengde småørreter fra lokale skogsvann og lot seg i fjor begeistre stort av en viss Monsen som var på villspor. At jeg ikke eier kano enda skyldes nok økonomi mer enn guttens overtalelesesevner og iver. Men tur må det jo kunne bli, kano eller ikke.
Planlegginga startet egentlig allerede i vinter. Julegaven fra meg ble en vanntett jaktdress i juniormodell fra magasinet. Har samme type selv og den gjør jobben veldig greit.
Ut over våren konspirerte jeg med min mor og i tur og orden dukket mer nødvendig utstyr opp. Egen fiskestang og snelle fra shimano ble det også da det var nedsatt pris hos skittfiske.no. Den ble kjapt tatt i bruk.
I hemmelighet har han arvet et av mine gamle liggeunderlag og et fått et phoxx stoltrekk fra XXL som passer til underlaget. Det ble bestilt en sovepose av typen warmpeace viking 600 fra hektapåtur så han hadde skikkelig sovepose. Da gjenstod kun telt. Jeg har kun to-mannstelt i mitt reportoar og det blir fort litt magert. Dessuten må han ha mulighet til å telte litt uten meg også enten det er på tur, i hagen eller på campingplasser. Bruksområdet vil nok være noe begrenset i starten av hans turkariere og det vil ikke være aktuelt med milsluking med det første. Vekt var derfor langt mindre interessant enn pris.
Valget falt etterhvert på et Bergans Trysil 3-pers telt laget for XXL og til salgs for under to lapper.

Kvelden før min planlagte fjelltur i Fosen-fjellene spurte jeg han om han kunne tenke seg å bli med. Øynene lyste opp og han takket ja men han måtte dessverre påpeke at han manglet en del ting for å sove ute.
Gleden var stor da både telt, sovepose, liggeunderlag og mere til ble tryllet fram.

Vel hjemme fra skolen dagen etter var han i hundre. Nå skulle det bli tur. Vi hadde visst egentlig ikke tid til å spise middag men med litt overtalelse innså han at det var greit med mat i magen før vi la avgårde. Sekken var jo alt pakket.

Etter å ha blitt kjørt avgårde av min mor og satt av på en avsides vei begynte vi å gå oppover en skogsvei ved navn "Avkrokstien". En skjønner en er usentralt til med slike navn.

 Det første stykket er veldig greit å gå med fin vei. En del høydemeter klatres og det kjennes jo etterhvert i kroppen. Grått vær men stort sett oppholds avbrutt av litt yr i blant. Egentlig litt greit å slippe sola når man skal vandre. Spesielt i en del motbakker.

Etter en liten rast og plastring av begynnende gnagsår på pjokken sine bein der veien slutter bærer det ut i marka. Myrete skogsterreng i starten. Stedvis tungt å gå. En og annen bekk må forseres men det går greit også der vi går utenom de mest brukte stiene

Etter halvannen times vandring bestemmer gutten at her må det en lengre pause til. Det vaker nemlig ivrig i et skogstjønn vi vandrer forbi. Ikke meg i mot å slippe sekken av skuldrene litt. Gutten får det derfor som han vil og sluken flyr snart utover vannet.

 Etter ti minutter fisking jubles det ivrig. Det er fisk på kroken. Før jeg får jogget bort har han lempet på land turens første. En liten stekefisk på kanskje et par hundre gram. Gutten er veldig fornøyd og blir bare motvillig med på å fortsette etter å ha fisket litt til. Tiden går nemlig og vi må komme oss opp på fjellet før det blir alt for sent. Terrenget rundt her virker dessuten i overkant "myggete" og bare levelig på grunn av litt vindtrekk. En lovnad på veldig usikkert grunnlag om større fisk i det store vannet lenger opp vipper etterhvert diskusjonen i min favør.

Men gutten er sliten. Når vi har under en kilometer igjen i slak motbakke begynner det virkelig å skorte på kreftene. Det må stadig tas pauser for både ben og rygg og hele kroppen verker nå blir jeg nøye forklart ved flere anledninger.

Lovnad om solbærtoddy og Ståle's eksepsjonelle bacon-pannekaker til kveldsmat gir etter hvert nok energi til å fullføre og gutten leder an det siste stykket opp og innover flata til vannet.

Lykken er stor over å komme fram til det store vannet "Laugen" så fiskeiveren tar tak i gutten igjen. Glemt er vonde bein og verkende skuldre. Mens jeg tar meg av telt og utpakking fiskes det på bredden rett nedfor. Et nytt hyl og han lander atter en ørret. Denne gangen på rundt 400 gram. Så slapp jeg altså å lyve om at fisken var større høyere opp. Takk! Jeg tar noen kast jeg også men ingen kjenning med fisk for min del.

Innen vi får i oss den lovte solbærtoddyen og baconpannekakene med rikelig sukker på begynner det å bli sent. Vi sovner vel ikke før midnatt. Så sent har nok ikke gutten vært oppe så mange ganger før. Noe av det siste han sier før han sovner er "Dette må vi gjøre oftere Ståle". Han koser seg åpenbart til tross for gråvær og flere kilometer med sekk i beina.

Jeg våkner i 8-tida av at det romsteres ved siden av meg. Gutten er våken og full av fiskefeber. Han sier han har sovet veldig godt i natt. Det bestemmes raskt fra "lavere hold" at det skal være mer fiskekonkurranse før frokost. Han leder 2-0 og vil fortsette. Greit nok tenker jeg. Jeg er ikke noe frokostmenneske uansett. Fiskelykken er ikke med gutten i dag men jeg haler inn 2 stykker på 3-400 gram i løpet av en halvtime. Han er åpenbart fornøyd med at fisken biter i dag også selv om han ikke fikk dem selv. Den han fikk kvelden før var uansett en tanke større. 2-2 i fiskekonkurransen så langt på turen men junior leder på størrelse.,
Begge mine får friheten tilbake. Har mer enn nok mat med på turen tenker jeg. Dessuten hadde jeg overtalt meg selv til at kilosfisk skulle være vanlig her oppe og dette var ikke helt på det nivået jeg hadde håpet å bære med meg hjem.
Etter en varm frokost ser gutten brått litt nedfor og tankefull ut. Jeg spør forsiktig hva han tenker på. Jo der har hjemlengselen meldt seg. De hjemme savnes. Spesielt nevner han at min far kom hjem i går kveld etter at vi var dratt. Etter litt prating om alternativene våre bestemmer han seg for at vi bør nok avbryte å dra hjem. Sier meg enig i at det er ikke noe poeng i å være på tur om man ikke koser seg. Han virker lettet over dette og griper fiskestanga igjen. Nedpakking av leir er tydeligvis mitt ansvarsområde. Han har viktigere ting å ta seg av.

Rundt 12-tiden begynner vi å gå. Bæring av fangsten hans er åpenbart min jobb det også.
Sekken kjennes godt i dag også ser jeg men pjokken leder an. Vil gå først sier han. I lett yr tramper vi nedover avbrutt av noen korte drikkepauser og en lengre sjokoladepause på trappa av ei hytte vi passerer.

Etter å ha gått et par timer nærmer vi oss veien. Det begynner såvidt å klages på litt "vondter" her og der men det går i greit driv nedover så fort vi kommer oss på veien. Min mor hadde gått oss litt i møte og så fort han får se henne kollapser gutten. Skuldrene senkes ned til bakkenivå og her er det bare for mor å overta sekken de siste 5-600 metrene. Helst hadde han hatt lyst til å bæres selv også kan han fortelle.

 Men fornøyd med turen var han så absolutt.

For min del er det tilbake til hverdagen på jobb nå. Ferieavviklinga er startet, mange erfarne medarbeidere er borte og mange ferievikarer skal igjennom en bratt læringskurve de neste dagene.
Men om et par uker har jeg igjen fri en stund. Hver 15. uke har jeg nemlig fri etter turnus. I år var jeg heldig og friuka landet midt i feriekaoset mens jeg "offisielt" er på jobb. Den uka tenker jeg å benytte til en tur på Røvollfjellet i Femundsmarka. En liten forsmak på den noe lengre turen jeg planlegger senere i sommer. Såfremt værmeldinga samarbeider sånn noenlunde da.

Trollheimen i Mai 2015

Etter turen opp i Brungmarka som ble rundet av langt tidligere enn tenkt hadde jeg en utmerket "Plan B" for helga. En gjeng kollegaer hadde nemlig planlagt en fellestur opp til Trollheimen. Jeg var litt tilbakeholden med tanke på høyden såpass tidlig i Mai. En viss fare for råtten snø og vann med usikker is er det jo på den tiden av året såpass høyt til fjells. En del telefoner var blitt tatt og mye tydet på at det var farbart og isfritt vann der oppe allerede så jeg bestemte meg for å slenge meg med på turen. Toppturer interesserer meg lite men det var også flere som heller ville vie tiden til fisking og hyggelig ville det nok uansett bli på kveldstid. Fiskekort ble kjøpt på inatur og sekken kjapt pakket om til ny tur.



Turen startet fra Trondheim i ett-tida i slåregn. Det regnet konstant hele veien sørover E6 og fra oppdal og innover fjellene. Vel fremme rundt halv fire falt de siste dråpene mens jeg pakket ut av bilen. Jeg startet turen fra Bårdsgarden. Så nemlig på kartet at det gikk en vei opp derfra på skrått opp terrenget. Fikk melding om at Espen og samboeren som kom frem nesten samtidig prøvde seg opp fra stien en kilometer lenger inn. Stien og veien møtes 150 høydemeter lenger opp.
Veien opp var snøfri, tørr og fin å gå på om enn i bratteste laget for en sofakropp med tung sekk.



Været fortsatte imidlertid å bedre seg og snart skinte sola. Oppover gikk det nå og et lite stykket over krysset fant jeg et fint sted under ei furu for en "snus & brus-pause". Hadde ikke sittet der mange minuttene før jeg hørte stemmer nede i stien og der kom de to andre ruslende. Vi gikk samlet derfra i glitrende solskinn og en utsikt som bedret seg mer og mer for hvert minutt.










Oppe på platået var det blitt riktig så fint. Stien hadde imidlertid en del snø i seg enda så det gikk med litt tid til å finne ei alternativ rute som unngikk de verste snøfonnene. Artig å se opptil flere rypepar som tydelig drev på med naturens gang der de satt parvis i krattene. Det kan love godt for høstjakta der oppe om kyllingene berger over de første kritiske ukene. I nedoverbakken nedover nordhellingen mot Gjevilvatnet tetnet det til med snø. Ganske tungt å gå til beins spesielt de partiene der snøen var råtten og dyp men fremover gikk det nå sakte men sikkert.




















Omsider kom vi slitne og fornøyde frem til Vassendsetra (DNT/TT) som var mål for turen. Nesten som ventet var det ingen mennesker der. Vi hadde ikke sett spor i snøen og dette er litt midt mellom ski- og fottursesong der oppe. Siste besøk var et par uker tidligere så vi i hytteboka.
Vi stekte kjapt opp noe pølse og kokte kaffe på medbragt gassbrenner i sola ute. En gjøk kom brått flyvende å satte seg på en gjerdestolpe rett ved meg og ga sitt karakteristiske "koko" før den la merke til meg og beinflydde avgårde igjen. Når sola trakk ned bak Hyttdalskamben i Vest ble det fort kjølig der ute. Det var bare å trekke innendørs å få fyr i ovnen.
De fire siste kom noen timer senere. Slitne men fornøyde etter å ha tatt seg inn i et bra tempo.
Kvelden gikk med til fredagstaco.






Lørdag skulle to stykker prøve seg på den 1627m høye Gjevillvasskamben og hadde tatt med seg ski til det formålet. To andre skulle prøve seg til fots opp til Okla. Jeg hadde med meg packraften og ville prøve fisket litt utpå Gjevillvatnet mens Espen skulle prøve seg litt fra land. Hans samboer hadde mer sett for seg å slappe av og kose seg på hytta og gjorde da selvfølgelig dette.
Gjevillvatnet skal inneholde en del Røye av sparsom størrelse og regelemessig tas det noen reale kubber av ørret-sorten der ute. 11,7 kilo er det største jeg har hørt. Det kunne jo bli riktig så festlig om en slik lot seg friste av krimskramset vårt.
Vi ruslet ned til Gjevillvatnet og ser at vannet ikke bare er nedtappet. Det er veldig nedtappet. Fra kaia der turistbåten Trollheimen II legger til er det flere hundre meter å gå i gjørma ned til vannet.
Jeg leser at TrønderEnergi har fått dispensasjon for å tappe ned vannet så drastisk for å utføre "sikringsarbeider", hva nå enn dette innebærer. Litt merkelig i og med at det samme ser ut til å ha skjedd året i forveien. Båten Trollheimen II går en usikker fremtid i møte siden stiftelsen som driver den har sett seg lei av å ha denne løpende utgiften stående på land. Forståelig nok. At det skulle koste 100 kroner dagen å fukte sluken et vann som krever at man vasser til knes i leire/gjørme føltes heller ikke bra. Riktig nok åpner fiskekortet opp for fiske også i andre vann men Gjevillvatnet var det eneste jeg skulle besøke på denne turen så der betalte jeg fot katta i sekken vil jeg si. Det snakkes mye om miljø i disse dager men det som TrønderEnergi bedriver oppe på Gjevillvatnet om dagen vil jeg kalle miljøkriminalitet av simpleste sort. Med all respekt for bygdeallmenningen jeg antar har sine meninger om dette vil jeg dessverre hevde at det er ganske frekt å kreve 100 kroner dagen for å tillate fiske i dette katastrofeområdet.










Jeg kom meg etterhvert ut i båten og padlet litt opp mot vinden. Utrivelige forhold eller ei så hadde jeg betalt dyrt for denne muligheten. Sterk vind denne dagen så jeg blåste fort inn mot land igjen. Hadde såvidt kjenning med et eller annet levende der nede men ingen fast fisk før jeg ga opp. Espen ga seg etter en time eller to med snubling i gjørma han også og fikk seg en prøvetur i ut i packraften.
Vel tilbake på hytta ble klær hengt til tørk, kaffe kokt og ved lagt i ovnen. De på topptur kom nok til å slite i dag. At skyene hadde lagt seg ned rundt toppene gjorde neppe forholdene enklere. Vi hadde avtalt felles middag i 19-tiden. Espen og hans bedre halvdel hadde tatt med seg ytrefilet av hjort som ble langtidsstekt i ovnen. Like før klokka 19 kom det to utslitte kropper til fots som kunne fortelle om en heller strabasiøs tur med snø som de på det verste gikk igjennom helt opp til armhulene. Gjennomvåte og grundig slitne var de begge to. Men de hadde nådd toppen tross alt. Ingen utsikt grunnet "whiteout" med skyer, snøvær og vind dog.
I det soppen havnet i stekepanna kom de to karene på ski tilbake også. Slitne de også men med perfekt timing. En virkelig utsøkt middag ble det. Takk til Espen og samboer for et aldeles utsøkt måltid.
Kvelden gikk med til å prøve å drikke opp det medbragte av vin, øl og brennevin og spise opp diverse godis som var båret opp over noen runder geni på stuebordet. Virkelig god stemning ble det etterhvert og "DNT-regelen" om nattero fra klokken 23 ble grundig oversett. Hysj, ikke si det til noen!



Det ble en sen start på søndagen. Førstemann hadde kroet seg ut av køya allerede i ti-tiden mens vi andre kom ruslende inn på stua til dekket bord og baconlukt rundt halv tolv. Takk til Geir som tok på seg frokosten denne dagen. Der skulle det spises en solid frokost før nedturen. Gode og mette kom man i gang med utvask og pakking. En kjapp photoshoot med gruppebilde måtte også til.



De fire sist ankomne fjellgeitene satte i marsj først men jeg, Espen og hans samboer hadde en mer bedagelig start på dagen og startet vel en halvtime/tre kvarter senere. Returen var om enn ikke lettere i alle fall mer effektiv. Brukte vel nesten halve tiden på returen. Det var skyet men stort sett oppholds på veien over igjen. Greit å slippe solskinnet også. Blir fort litt kjøligere å gå da. Ved krysset der vi møttes på vei opp tok vi en kort pause før vi skiltes den siste bratte nedstigningen til hver våre biler. Jeg brukte knapt et kvarter på veien ned. Det kjentes godt i lårene å ha bremset i høy hastighet et par hundre høydemeter ned traktorveien men i bilen lå det ei flaske brus å ventet. Fri for snus var jeg også. Sola tittet såvidt frem i det jeg kjørte avgårde hjemover. Tilbake til hverdagen. Det skal jobbes en god del de neste par ukene og det blir lite fri før jeg tar ut "femte ferieuke" før selve hovedferien avvikles i to puljer på jobb. Et par uker til nå så blir det nye eventyr og nye fjellvann å besøke.