Med "lillebror" på tur

Etter å ha jobbet tett en stund siden forrige tur var det atter klart for å lufte fjellstøvlene litt igjen. Ei uke ferie tas ut før det verste kaoset med ferieavvikling på jobb og det er tur på programmet. Som jeg hadde satt meg fore allerede i vinter var det min lille fosterbrors tur å få oppleve friluftslivet for alvor.
Han er fra før en ivrig fisker og har tatt på land en mengde småørreter fra lokale skogsvann og lot seg i fjor begeistre stort av en viss Monsen som var på villspor. At jeg ikke eier kano enda skyldes nok økonomi mer enn guttens overtalelesesevner og iver. Men tur må det jo kunne bli, kano eller ikke.
Planlegginga startet egentlig allerede i vinter. Julegaven fra meg ble en vanntett jaktdress i juniormodell fra magasinet. Har samme type selv og den gjør jobben veldig greit.
Ut over våren konspirerte jeg med min mor og i tur og orden dukket mer nødvendig utstyr opp. Egen fiskestang og snelle fra shimano ble det også da det var nedsatt pris hos skittfiske.no. Den ble kjapt tatt i bruk.
I hemmelighet har han arvet et av mine gamle liggeunderlag og et fått et phoxx stoltrekk fra XXL som passer til underlaget. Det ble bestilt en sovepose av typen warmpeace viking 600 fra hektapåtur så han hadde skikkelig sovepose. Da gjenstod kun telt. Jeg har kun to-mannstelt i mitt reportoar og det blir fort litt magert. Dessuten må han ha mulighet til å telte litt uten meg også enten det er på tur, i hagen eller på campingplasser. Bruksområdet vil nok være noe begrenset i starten av hans turkariere og det vil ikke være aktuelt med milsluking med det første. Vekt var derfor langt mindre interessant enn pris.
Valget falt etterhvert på et Bergans Trysil 3-pers telt laget for XXL og til salgs for under to lapper.

Kvelden før min planlagte fjelltur i Fosen-fjellene spurte jeg han om han kunne tenke seg å bli med. Øynene lyste opp og han takket ja men han måtte dessverre påpeke at han manglet en del ting for å sove ute.
Gleden var stor da både telt, sovepose, liggeunderlag og mere til ble tryllet fram.

Vel hjemme fra skolen dagen etter var han i hundre. Nå skulle det bli tur. Vi hadde visst egentlig ikke tid til å spise middag men med litt overtalelse innså han at det var greit med mat i magen før vi la avgårde. Sekken var jo alt pakket.

Etter å ha blitt kjørt avgårde av min mor og satt av på en avsides vei begynte vi å gå oppover en skogsvei ved navn "Avkrokstien". En skjønner en er usentralt til med slike navn.

 Det første stykket er veldig greit å gå med fin vei. En del høydemeter klatres og det kjennes jo etterhvert i kroppen. Grått vær men stort sett oppholds avbrutt av litt yr i blant. Egentlig litt greit å slippe sola når man skal vandre. Spesielt i en del motbakker.

Etter en liten rast og plastring av begynnende gnagsår på pjokken sine bein der veien slutter bærer det ut i marka. Myrete skogsterreng i starten. Stedvis tungt å gå. En og annen bekk må forseres men det går greit også der vi går utenom de mest brukte stiene

Etter halvannen times vandring bestemmer gutten at her må det en lengre pause til. Det vaker nemlig ivrig i et skogstjønn vi vandrer forbi. Ikke meg i mot å slippe sekken av skuldrene litt. Gutten får det derfor som han vil og sluken flyr snart utover vannet.

 Etter ti minutter fisking jubles det ivrig. Det er fisk på kroken. Før jeg får jogget bort har han lempet på land turens første. En liten stekefisk på kanskje et par hundre gram. Gutten er veldig fornøyd og blir bare motvillig med på å fortsette etter å ha fisket litt til. Tiden går nemlig og vi må komme oss opp på fjellet før det blir alt for sent. Terrenget rundt her virker dessuten i overkant "myggete" og bare levelig på grunn av litt vindtrekk. En lovnad på veldig usikkert grunnlag om større fisk i det store vannet lenger opp vipper etterhvert diskusjonen i min favør.

Men gutten er sliten. Når vi har under en kilometer igjen i slak motbakke begynner det virkelig å skorte på kreftene. Det må stadig tas pauser for både ben og rygg og hele kroppen verker nå blir jeg nøye forklart ved flere anledninger.

Lovnad om solbærtoddy og Ståle's eksepsjonelle bacon-pannekaker til kveldsmat gir etter hvert nok energi til å fullføre og gutten leder an det siste stykket opp og innover flata til vannet.

Lykken er stor over å komme fram til det store vannet "Laugen" så fiskeiveren tar tak i gutten igjen. Glemt er vonde bein og verkende skuldre. Mens jeg tar meg av telt og utpakking fiskes det på bredden rett nedfor. Et nytt hyl og han lander atter en ørret. Denne gangen på rundt 400 gram. Så slapp jeg altså å lyve om at fisken var større høyere opp. Takk! Jeg tar noen kast jeg også men ingen kjenning med fisk for min del.

Innen vi får i oss den lovte solbærtoddyen og baconpannekakene med rikelig sukker på begynner det å bli sent. Vi sovner vel ikke før midnatt. Så sent har nok ikke gutten vært oppe så mange ganger før. Noe av det siste han sier før han sovner er "Dette må vi gjøre oftere Ståle". Han koser seg åpenbart til tross for gråvær og flere kilometer med sekk i beina.

Jeg våkner i 8-tida av at det romsteres ved siden av meg. Gutten er våken og full av fiskefeber. Han sier han har sovet veldig godt i natt. Det bestemmes raskt fra "lavere hold" at det skal være mer fiskekonkurranse før frokost. Han leder 2-0 og vil fortsette. Greit nok tenker jeg. Jeg er ikke noe frokostmenneske uansett. Fiskelykken er ikke med gutten i dag men jeg haler inn 2 stykker på 3-400 gram i løpet av en halvtime. Han er åpenbart fornøyd med at fisken biter i dag også selv om han ikke fikk dem selv. Den han fikk kvelden før var uansett en tanke større. 2-2 i fiskekonkurransen så langt på turen men junior leder på størrelse.,
Begge mine får friheten tilbake. Har mer enn nok mat med på turen tenker jeg. Dessuten hadde jeg overtalt meg selv til at kilosfisk skulle være vanlig her oppe og dette var ikke helt på det nivået jeg hadde håpet å bære med meg hjem.
Etter en varm frokost ser gutten brått litt nedfor og tankefull ut. Jeg spør forsiktig hva han tenker på. Jo der har hjemlengselen meldt seg. De hjemme savnes. Spesielt nevner han at min far kom hjem i går kveld etter at vi var dratt. Etter litt prating om alternativene våre bestemmer han seg for at vi bør nok avbryte å dra hjem. Sier meg enig i at det er ikke noe poeng i å være på tur om man ikke koser seg. Han virker lettet over dette og griper fiskestanga igjen. Nedpakking av leir er tydeligvis mitt ansvarsområde. Han har viktigere ting å ta seg av.

Rundt 12-tiden begynner vi å gå. Bæring av fangsten hans er åpenbart min jobb det også.
Sekken kjennes godt i dag også ser jeg men pjokken leder an. Vil gå først sier han. I lett yr tramper vi nedover avbrutt av noen korte drikkepauser og en lengre sjokoladepause på trappa av ei hytte vi passerer.

Etter å ha gått et par timer nærmer vi oss veien. Det begynner såvidt å klages på litt "vondter" her og der men det går i greit driv nedover så fort vi kommer oss på veien. Min mor hadde gått oss litt i møte og så fort han får se henne kollapser gutten. Skuldrene senkes ned til bakkenivå og her er det bare for mor å overta sekken de siste 5-600 metrene. Helst hadde han hatt lyst til å bæres selv også kan han fortelle.

 Men fornøyd med turen var han så absolutt.

For min del er det tilbake til hverdagen på jobb nå. Ferieavviklinga er startet, mange erfarne medarbeidere er borte og mange ferievikarer skal igjennom en bratt læringskurve de neste dagene.
Men om et par uker har jeg igjen fri en stund. Hver 15. uke har jeg nemlig fri etter turnus. I år var jeg heldig og friuka landet midt i feriekaoset mens jeg "offisielt" er på jobb. Den uka tenker jeg å benytte til en tur på Røvollfjellet i Femundsmarka. En liten forsmak på den noe lengre turen jeg planlegger senere i sommer. Såfremt værmeldinga samarbeider sånn noenlunde da.