Sesongstart 2016

Snø og is er på retur og har allerede forlatt mange områder og da er det på tide å komme seg på tur igjen. Flott denne tida av året. Lyst og fint ute og fortsatt en god sjans for at blodsugerne ikke har våknet til liv enda. Sesongstart i år ble en hyggelig og lettvint affære uten de helt store fysiske utskeielsene. Hygge og litt forsiktig testing av nytt utstyr og litt utprøving av ny proviant var målet for starten av denne sesongen.

Turen gikk denne gang til Øyangsvatnet i Agdenes kommune sammen med en kompis fra jobb og hunden hans. Avmarsj mandags morgen og retur på tirsdag. Bare en overnatting denne turen men det er nå en grei start.

Vi møttes på Shell Orkanger og kjørte sammen derfra. En snartur innom Prix i Lensvika for litt siste shopping og så var vi straks oppe ved vannet. Fiskekort fikk vi kjøpt på gamlemåten i postkasse ved badeplassen der oppe og bilene ble satt igjen ved røde kors-hytta. Derfra gikk turen til fots med pakning på ryggen. En hyttevei var grei å gå på de første få hundre meterne men så skar vi ut på langneset. Fortsatt tæle i myra de våteste stedene gjorde disse veldig greit fremkommelige. Langneset hadde ikke flust med ideelle steder å sette opp telt. Mye preg av våt myr og høye torvtuer på det neset der men etter litt leting fant vi et greit sted for teltene.

Fikk der satt opp Reinsfjell 2 SL i skauen for første gang. En hel del mer plundrete å sette opp enn mitt godt innkjørte Ringstind dette teltet her merker jeg. Med tre stenger i stedet for en tar ting en del mer tid naturlig nok. En del har selvsagt med øvelse å gjøre men det forklarer jo ikke alt. Lettvektspluggene ga ikke noe imponerende inntrykk. Disse heklekrokene tenker jeg ikke å stole på i vind og spesielt ikke i løst substrat. Det er helt sikkert. Disse erstattes med skikkelige V-plugger før neste tur. Teltet er jo også bredere og fanger mer vind enn Ringstind.
Men plassen inni var meget god for en. En mer luftig følelse over hode og bein i dette enn i Ringstind. Forteltene oppleves litt trangere enn i Ringstind men ikke mye. Og det er jo to av dem. Det er positivt og kan virkelig komme godt med i vått vær. Første teltoppsett for sesongen feires med en duggfrisk pils fra sekken.



























Rundt 20 meter rett nedenfor teltene og rett ved vannet sto rammeverket til en gapahuk. Et utmerket sted å henge på kvelden så her ble tarpen spent opp ganske kjapt. Det tok ikke lang tid før fiskestengene var montert. Området nærmest teltplassen ble fisket rundt men eneste livstegn var ett forsiktig vak og et heller beskjedent napp. Kunne nesten kjennes ut som en fisk bare svømte i snøret før den stakk sin vei.

Et helikopter drev å fløy frem og tilbake i flere timer den ettermiddagen. Tydelig engasjert i å flytte materialer til hyttebygging eller noe slikt lenger inne. Ble litt plagsomt med støyen etterhvert skal sies men på slike dager skal man egentlig ikke klage så mye på tingenes tilstand.


























Middag for dagen ble for min del en test av Adventure Foods Sate Babi. Kjenner et behov for å utvide reportoaret fra de få Real-rettene jeg faktisk liker og asiatisk er jo alltid spennende. Sate babi er Indonesiske grillspyd av svin marinert med asiatiske krydderier blant annet basert på peanøtter og chilli når man kjøper dem naturell. Her er det imidlertid en frysetørket variant beregnet som et fullverdig måltid så det følger naturlig nok med ris og annet i blandinga. Litt skuffende å se at den kun inneholdt 6% svinekjøtt. Jeg ville nok ha forventet et langt høyere kjøttinnhold - gjerne godt over 20% når en låner navnet til en rett som egentlig består av marinert, grillet kjøtt på pinne. Den gode peanøttsmaken fra sausen skinte imidlertid greit igjennom og ga det hele en absolutt godkjent smak til frysetørket mat å være. Et ørlite hint av chilli ga en fin ettersmak som inviterte til å spise mer selv om jeg kunne ønsket meg en del mer futt i krydringa. En av de første frysetørkede rettene jeg har spist som faktisk ga meg lyst til å spise opp hele porsjonen og ikke fristet meg til å slutte så fort sultfølelsen var litt dempet. OBS! I posen ligger en anti-oksideringspose som må graves ut før bruk. Den bør nemlig ikke spises! Var egentlig bare flaks at jeg leste dette før jeg helt vann i posen.

Det slo oss som veldig merkelig at ingen hadde laget en skikkelig bålplass foran gapahuken. Den så ut til å ha stått der veldig lenge og området var sjeldent rikt på godt brensel. Det formelig oste av tyri over hele halvøya vi befant oss på og nede på berget rett nedenfor lå det massevis av meget godt egnet stein til å stable opp en flott bålplass. Et lite skippertak med bæring av stein og en helikopterrunde rundt i nærområdet så hadde vi både bålgrue med antydning til reflektor og en masse ved av prima kvalitet foran oss. Tyristokkene lå jo faktisk til og med strødd rundt om i strandsonen!
En riktig trivelig kveld ble det med pils, kaffe, snop og noen sving med fiskestanga mens bålet la ei tung eim av nydelig tyri-lukt over hele området. En ypperlig start på turåret faktisk!

I elvetida ble bålet forskriftsmessig druknet i store mengder vann og det var på tide å krabbe i posen.
Nytt underlag (Exped Synmat UL 7 LW) og ny sovepose (Warmpeace Viking 600) skulle også testes ut. Etter litt akrobatikk var jeg på plass i soveposen. Romslighet som en alminnelig helsportpose vil jeg påstå. Men herrefred det var varmt! Måtte luftes litt den første tiden i alle fall. Passet jo da fint med litt lesing på Kindle'n jeg investerte i i vinter. Et aldeles utmerket alternativ til mursteinene jeg tidligere har dratt med meg. En kindle har batterikapasitet til å vare i dagesvis om ikke ukesvis. Ni leste "mursteiner" etter jeg fikk den i hus har jeg bare ladet den to ganger så dette holder for en god tur for selv den ivrigste lesehest.

En liten halvtime senere blir øyelokkene tunge som bly og posen snurpes igjen for natta. Det blir i varmeste laget ut over natta selv om temperaturen kryper godt ned mot nullpunktet. Kulda rev litt i nesen en stund på natta der men inni posen var det faktisk nesten litt for varmt. Heldigvis får en nesten si så var underlaget vesentlig dårligere på isolasjon enn downmaten min. Borte var følelsen av å ligge på varmekabler og litt kaldgufs kunne jeg nå kjenne nedenfra. Men det holder jo så absolutt til sommerbruk. I alle fall med en sovepose som rett og slett kjennes litt for varm ut til slikt bruk.

I løpet av natta sklir imidertid liggeunderlaget mitt mer og mer ned i fotenden av teltet og blir nesten litt sammenknøvlet mot innerteltet på morgenkvisten. Usikker på årsaken til dette og om jeg kanskje sov spesielt urolig den natta.. Det var jo ikke rare hellinga og jeg har ikke vært plaget av dette tidligere. Brukte også nå stoltrekket utenpå liggeunderlaget som de siste to årene så jeg kan vanskelig tenke meg at det er synderen. Jeg har foreløpig en teori om at gulvet i Reinsfjell 2 SL er glattere enn i de andre to teltene jeg har brukt de siste årene. Men jeg må nesten høste litt mer erfaringer før jeg konkluderer med noe her.

Utpå morgenen stiger imidlertid temperaturen raskt igjen og det blir veldig greit å sitte nede ved gapahuken å innta frokosten. Mye av tida bare i t-skjorta faktisk. Frokost og kaffe fortæres i bedagelig tempo før det skal fiskes litt igjen. Turkompisen forsvinner over haugen for å prøve lykken på den skjermede vika på innsiden. Jeg fisker litt mer i området nær campen men fullstendig fravær av livstegn i dypet gjør at jeg i stedet innvilger meg en liten topptur de rundt 20 høydemetrene opp til midten av neset. Fin utsikt derfra og det ser fristende ut å besøke alle øyene ute i vannet. Nå har jo også Agdenes kommune utleie av kano i dette vannet så det er absolutt en mulighet til senere turer.
Turfølget kommer etterhvert tilbake og forteller om fangst. En slapp ørret på 4-5 hekto tok på en wobbler som ble sveivet fryktelig sakte inn og ga nesten ingen motstand. Det viser seg at den også er full av mark. Synd. Virkelig synd.






























Utpå formiddagen er det å pakke sammen tarp og telt og traske tilbake til bilen.
En rolig start på dette turåret altså men det ligger an til atter en tur til femundsmarka denne sommeren. Begynner å bli tradisjon for meg det der. Avmarsjen er etter planen så fort Fæmund II begynner å gå. Flere blir vi også på denne turen etter planen. For min del fortsatt litt uklart om det blir en liten ukestur med hovedfokus på Røvolfjellet og områdene rundt eller om sommerferiegudene smiler til meg og innvilger en sømløs overgang fra studiepermisjon til ferie slik at en lengre ekspedisjon er gjennomførbar. Uansett ikke mange ukene igjen nå! Det gledes!

(Lang)Helgetur til Femundsmarka. Juli 2015.

Endelig var tiden inne for en ny tur til femundsmarka. Har kjent dragningen inn dit helt siden turen i fjor sommer. Har enda ikke tatt ferie fra jobb. Det ligger fortsatt et par uker frem i tid men ei friuke i turnusen åpnet muligheter. Etter jobb torsdag var det hjem å legge siste hånd på pakkinga. Ei av sidelommene til sekken legges igjen hjemme til fordel for packraften som stroppes godt fast der i stedet. Sekken er mer enn stor nok uansett så den ekstra sidelomma klarer jeg meg nok fint uten,

Fredag morgen satte jeg meg i bilen og kjørte de vel tre timene opp til Jonasvollen camping. Veldig greit utgangspunkt om man kommer fra Trondheimstraktene synes jeg. Tar da båten på nordgående derfra til Haugen gård. Alternativet er å ta den fra Synnervika for å sitte på sørover men det krever en grufullt tidlig start på en fridag. Seneste avmarsj fra Trondheim ca klokken 0630 vil det innebære. Uaktuelt.

Været var ikke fullt så strålende som værmeldingen ville ha det til men temperaturen var høy. På 20-tallet faktisk. Kom i prat med et par trivelige vestlendinger på båten. For dem var det kano og de nedre deler av Røa som gjaldt. Første turen deres hit kunne de fortelle og det var ørret med stor Ø som var målet. De er ikke alene om den planen vet jeg. Det skal senere vise seg at jeg treffer disse trivelige karene igjen senere på turen.

Ved Haugen gård hoppet jeg av i år som i fjor. Med et forventningsfullt smil kom sekken på ryggen og det var bare å sette i marsj. Veldig fin sti opp mot Røvollfjellet herfra. Ikke for bratt og stien er for det aller meste lett å gå. På den flate "vidda" fra der grensa til nasjonalparken går sluker man dessuten kilometer raskt om man vil videre innover. I det jeg nærmer meg Røvolltjønnene synes jeg at jeg har møtt vel mange mennesker allerede. For all del; det er bare morsomt å treffe andre fjellfanter underveis men det var mange av slaget her

Jeg hadde sett meg ut en plass på sørsiden av Skogtjønna der jeg håpet å finne plass. Der sto det selvsagt telt allerede. På østsiden fant jeg derimot en flott plass helt nede i vannkanten.

Det går ikke mange minuttene etter at teltet er kommet opp før fiskestanga er montert. Jeg har noe uoppgjort med Røya i dette vannet siden i fjor og nå var tiden inne til å utfordre den på nytt. Jeg fisker en times tid før det begynner å bli skummelt mørkegrått i sørvest. Joda, ei skikkelig ettermiddagsbyge legger fra seg lasten sin der oppe. Det striregner og blåser i et kvarters tid før sola igjen titter frem. Ut over kvelden prøver jeg meg også i packraft ute på vannet for å se om storfisken står lenger ute. Ikke noe livstegn hverken denne kvelden eller formiddagen etter. Ser faktisk ikke et vak engang. Skulle tro vannet var tømt.

Packraften forsvarlig fortøyd i teltbardunene for natta.

 I 23-tiden kjenner jeg øynene bli tunge og jeg sovner med en magisk utsikt gjennom teltdøra.

Sola jager meg opp i 8-tiden igjen på lørdag. Utsikten er ikke blitt noe verre og i protest mot tåbilder fra syden tar jeg heller et ullsokkbilde fra fjellet i 18 graders varme.

Ut over formiddagen innser jeg at det er faktisk fryktelig mye folk her oppe. Jeg teller tilsammen 30 personer som telter ved vannet, fisker ved vannet eller går forbi vannet i løpet av noen få morgentimer. Jeg tenker med meg selv at det blir litt for mye "campingplass" her oppe når jeg må kle på meg buksa for å gå ut av teltet og gjøre mitt fornødne. Slikt blir det ikke villmarksfølelse av syns jeg. Jeg må flytte på meg! Dessuten gleder jeg meg til å få prøvd packraften litt mer på "ordentlig" for forflytning og ikke bare som morobåt og fiskeredskap. Ser meg ut Littlsjøen som dagens mål. Det vil innebære kryssing av Roasten samtidig som det antagelig er mindre folk på nordsiden av vassdraget der hvitfisken dominerer litt mer.
Med sekken på ryggen og fiskestanga i handa rusler jeg ned til Roasten. Jeg finner min egen vei over noen morenerygger ned til vassviktjønna der jeg gjør noen kast etter Røya i forbifarten. Ingen napp der heller.

En liten vannpytt øst for Skogtjønna

Vassviktjønna skimtes mellom trærne

Vassviktjønna

 Vel nede ved Roasten finner jeg ei fin strand rett ved sundet som skiller øvre fra nedre. Fint å sette ut i packraft herfra. Det går fort å blåse opp båten og jeg gjør meg litt flid i å sørge for å få bundet sekken godt fast i baugen.

Utrolig genial sak en sånn packraft!

Det er med et glis om kjeften jeg glir ut på en diger blikkstille vannflate. Deilig å kjenne hvor stabil båten fortsatt er selv med tung last høyt opp og langt frem. Mindre stabil enn uten selvsagt men her skal det virkelig bli bølger før jeg blir skjelven. Sekken er også fin å stappe fiskestanga i så jeg kan dorge meg over vannet. Ingen kjenning med fisk i det hele tatt. Snakker med noen som er ute å ror robåt og tydelig er meget godt kjent i vannene her oppe. Slekta deres har vært representert her oppe i 3 uker allerede men dårlig fangst så langt. Det lille de har fått av ørret har vært helt tom i magen også. Så alt for fort er jeg oppe ved bekken som renner ned fra Littlesjøen. Jeg tar meg god tid til å fiske litt til i den lille vika der men fortsatt ingen fangst.

Jeg setter fra meg båt og utstyr nede ved Roasten for å rekognosere en grei vei opp. Det er nemlig vel mye skog og steinrammel her nede synes jeg. Ikke er det langt opp heller så like greit å jogge opp for å finne ei grei rute uten sekk og alt det der og så hente stæsjet etterpå. Littlsjøen kommer raskt inn i synsfeltet og den er virkelig et flott skue. Ikke en sjel å se heller. Virkelig en perle synes jeg.

Utoset til Littlsjøen er en lang smal korridor før man kommer dit bekken egentlig begynner. Virkelig idyllisk parti synes jeg.

Vel nede ved Roasten ser jeg imidlertid at Roasten ligger blank og vakker der ute og beviselig huser fisk av det store slaget. Tvilen gnager i meg. Det er rett og slett for mange fine ting å velge mellom. Jeg velger omsider å padle litt til og heller la Littlsjøen vente til en senere anledning. Jeg padler meg sakte sørover på kryss og tvers men ikke sjans om at fisken vil ha noe av det krimskramset jeg lokker med. Det nærmeste jeg kommer er en gedigen Harr som rolig velter i overflata og viser meg breisida så nærme at jeg nesten kunne tatt den med hendene. For et beist! Men bite på vil den ikke...
I sjutida på kvelden romler det i magen. Ikke spist siden tidlig i morges og nå krever kroppen seg. På tide å finne en teltplass. Ved nordbredden padler jeg meg rett bort på ei flott strand med små runde rullesteiner. Veldig trygt og greit å kjøre packraften opp der egentlig. Det flate terrenget ovenfor stranda viser seg også å være en skikkelig perle. Tydeligvis brukt en del. Alle stiene og bålplassene i området tyder på det. Men i kveld har jeg hele området for meg selv.

Moreneryggene Femundsmarka er så kjent for.

Mulig teltplass i horisonten.

Camp Roasten etablert!

Ute på en liten odde og halvt i skyggen av ei kjempefuru 100m fra teltet er det opparbeidet en meget forseggjort bålplass. Det kan tyde på utrivelig mye trafikk her til tider men i kveld er den bare min. Mye nedfallskvist finner jeg også i området og sper på med noen halvt oppbrente bjørkelegger som ligger ved bålet. Det grilles pølser til middag i kveld. En kvart flaske Rom, litt sjokolade og noen kapitler Morgan Kane utgjør desserten.

Ikke feil!

Det blir for lite lesing av bøker til vanlig men på tur kommer leselysten veldig frem hos meg. Greit da med noe underholdende lektyre. Denne gang ble det et gjensyn med Morgan Kane.

Ut over kvelden og natta viser Roasten og Femundsmarka seg fra sitt aller beste. Med en skvett Rom innabords blir jeg bare sittende og nyte et herlig paradis jeg har helt for meg selv. Villmarksfølelsen er virkelig på plass denne kvelden.

I det jeg skal legge meg gjør jeg den brøleren å dulte det oppblåsbare underlaget mitt borti myggspiralen som står å brenner. Slike underlag liker som kjent ikke glør. Det gjelder tydeligvis også gloa på myggspiralen oppdager jeg. En feltreperasjon med aquaseal og sportstape sørger i det minste for at lufta holder seg lenge nok til at jeg sovner skikkelig inn.

Søndag morgen skinner sola igjen brutalt på teltduken i åttetida og ryggen begynner å verke litt av det harde underlaget. Underlaget har sakte men sikkert tømt seg for luft gjennom natta. Greit nok. Jeg har sovet noenlunde greit uansett. Det er bare å komme seg opp, Dagens etappe skal ende nede ved Røosen/Røsanden. En kjapp "sms-konferanse" med opphavet via inreach/satelitt bekrefter at gråværet som tidligere var meldt står ved lag. Det meldes nemlig om heftige regnskyll de neste dagene og det gidder jeg ikke i denne omgang.
Jeg har funnet villmarksfølelsen og er sånn sett fornøyd med turen uansett. Men jeg trenger ikke være på plass i området ved brygga før til natta egentlig. Skal ikke ta båten før mandag morgen. Det er ikke mange timene jeg trenger ned dit. En kilometer eller to i packraft og deretter fem-seks til fots i nedoverbakke. Det er fort unnagjort. Det fiskes, spises og leses litt om hverandre. Her har jeg virkelig funnet fred men fisk har jeg fortsatt ikke fått da jeg etter hvert gir meg.
Feltreperasjonen av underlaget utbedres ytterligere og nå lekker det nesten ikke lenger. Jeg sitter mykt og godt under tarpen.

Mine nærmeste naboer ved camp Roasten.

I totida pakker jeg sammen sakene mine. Det virker nemlig som vinden begynner å øke på og en packraft er virkelig en medvindsbåt. For å unngå en tung motvindspadling det siste stykket er det like greit å legge i vei. En bris fra siden presser på men jeg holder fint kursen mot utoset. Med en gang jeg stopper å padle ser jeg imidlertid at vinden raskt dytter meg inn mot land.
Jeg forsøker å finne et sted på sørsiden av utoset å klatre på land og eventuelt følge bærestien på sørsiden ned. Den har jeg ikke gått før. Her er det derimot langgrunt med store steiner og jeg finner få plasser som egner seg veldig godt å legge til land med packraft. Det blir fort mye vassing og knoting for å komme til land der. Det gidder jeg ikke. Jeg legger i stedet til ved noen naust på nordsiden.

I stedet for å lete mer etter den berømte "kano-stien" følger jeg like greit DNT-stien nedover. Det går greit unna i nedoverbakkene. Mye greiere å ta seg fram i år. I fjor var det nemlig vått og sleipt over steinene man må klyve over og gjørma spruta og sugde fast støvlene i myrpartiene. Tørt og fint fotfeste i år. Det hjelper på farta.
Jeg passerer DNT-hytta i fint driv. Har litt blandede følelser til slike hytter og benytter meg svært lite av tilbudet ut over å følge noen røde T'er fra tid til annen. Første og eneste unntak var i vår da jeg var oppe i Trollheimen. Det kan nok ha sine fordeler når man er våt, sliten og sulten og jeg ser ikke bort fra at jeg en eller annen gang kryper til korset og tar inn på ei slik hytte. Samtidig har jeg ikke helt sansen for å "tilrettelegge" for mye i det lille vi har igjen av relativt urørt og fraflyttet natur her i landet. Det lokker gjerne flere folk opp også. Mer tilrettelegging = mer folk = enda mer tilrettelegging. Det kan fort bli en uheldig spiral faunaen ikke har videre sansen for det der. Femundsmarka er litt på grensa av hva jeg synes er greit med tanke på tilrettelegging. Jeg synes ikke det bør ikke bli noe mer i hvertfall. Jeg lot forsåvidt min mening bli hørt via en brukerundersøkelse som gjøres i disse dager. Det kan virke som noen har planer fremover... Blanketter finnes på Fæmund 2 og på tavler ved Haugen gård og sikkert ved flere mye brukte innfallsporter.

Et stykk ned i stien blir jeg obs på ei orrhøne som tripper rundt stien. Det slår meg at jeg ikke har sett stort av jaktbart vilt her oppe denne gangen. Den lange kalde våren og sommeren som kom seint i gang har nok gjort sitt i år. Det spøker virkelig for jakta i høst..
Vel nede ved Røosen ser jeg at det myldrer av tyskere nede ved hytta etter Stor-Hans. På guidet tur med kano kan de fortelle. Skal ned til Elgå etter hvert. Jeg setter opp teltet helt oppe på odden med utsikt i retning båten. Husker med gru mygghelvetet som var her nede i fjor sommer og ser tendensene her i år også. Vindutsatt teltplass takk! Det gjør nytten. Lite mygg i se der oppe men man skal ikke mange meter i le av trærne før myggplagen er intens. Her nede er det mobildekning også ser jeg. Fra ca null dekning til 4G i alle retninger i løpet av et år. Bevares. Jeg setter vekkerklokka på telefonen på ringing i god tid før båten kommer så jeg slipper å stresse. Har mest mulig ferdigpakket også så det skal gå kjapt å pakke ned resten om jeg forsover meg litt. Teit å bli for sen til båten. Den går bare riktig vei en gang i døgnet. Når jeg tar kveld ser jeg det mørkne til i sør. Her kommer regnet som er meldt ja.

Femunden viser seg fra sin blide side på kvelden.

Jeg våkner i god tid på mandag. Ikke noe regn enda så jeg får i meg en kjapp kopp kaffe og pakker ned alt tørt. Veldig greit. Da slipper jeg å styre så mye med tørking av utstyr når jeg kommer hjem.
Mens jeg pakker ser jeg et par stykker jeg synes å dra kjensel på som drar forbi i kano. Jo ganske riktig. Når jeg kommer til brygga så står de to vestlendingene jeg møtte på vei inn der. Lite fiskelykke på dem også men noe har det faktisk blitt. Har mest tråkket litt frem og tilbake langs nedre deler av Røa. Mye mygg og de var heller ikke forberedt på ettermiddagsbygen som slo til på fredags ettermiddag siden de gikk rett i fiskemodus og ikke tenkte på å få opp teltene først. Men veldig fornøyd med turen dog. "Kommer til å leve lenge på den turen her" sier en av dem. Jo det skal jeg si meg enig i.
Det er noe spesielt med Femundsmarka. For meg er det stillheten, den vakre men bisarre naturen og muligheten for å stikke seg unna og være helt alene.
I det Fæmund II legger til kai kommer regnet. Grei tidspunkt å stikke avgårde synes jeg. Tilbakefarten med ærverdige Fæmund II innebærer selvsagt pølse og cola. Godt etter å ha fått brukt kroppen noen dager det.

Hjemturen innebærer en pitstopp på Os/Dalsbygda for påfyll av diesel og junkfood før jeg via Røros svinger innom Sverige en tur. Kan jo ta med kvoten min med det samme jeg er på farten og så får jeg jo rekognosert litt av områdene nord for Femundsmarka også. Fine turområder der også tenker jeg.

Skogsfugljakt 20.-21. oktober 2013

Etter en usedvanlig flott opplevelse under rypejakta i skiftet september/oktober frista det selvsagt med flere jaktturer. Det tok ikke mange dagene før min kollega Espen begynte å snakke om andre jaktterreng der det skal være bra med skogsfugl og kanskje hare. Etter en titt i kalenderen fant vi ei helg der vi begge hadde langfri og planen var lagt. Vi gikk for en plan med overnatting søndag-mandag.

Værmeldingene i forkant var skiftende. I det ene øyeblikket var det fare for regn, i det andre var det antydninger til 6 minus og opphold. Dagen før vi skulle dra sjekket jeg på nytt og det hadde da moderert seg til 4-5 minus om natt til mandag. Ingen hadde egentlig egnet sovepose for noe spesielt mye under 5 minusgrader der og da. Det ville nok bli litt kjølig men det får gå. Sannheten var langt fra det som var meldt.

Tidlig om morgenen søndag 20. oktober var det bare å sette seg i bilen og kjøre til møteplassen vi hadde avtalt. Temperaturmåleren i bilen kunne fortelle om 3 minus. Det føltes kaldere. Antagelig siden jeg kom rett fra senga. Etter å ha møttes kjørte vi hver vår bil halvannen time bort til jaktområdet. Da vi kom fra kunne bilen informere meg om at her var det 9 minusgrader. Og nå hadde jo sola fått varme litt. Dette begynte nesten å bli spennende temperaturmessig.

Mens vi sto på parkeringsplassen stoppet det en bil. Mannen i bilen kunne fortelle at han var en del av et jaktlag som jakta på elg. Han lurte naturlig nok på hvor i terrenget vi hadde tenkt å ferdes for det er jo ikke noe hyggelig å sende ei kule i andre jegere. Begge vi to var ukjente i området så han ga oss tips om noen steder det var sett en del fugl tidligere. Da han fikk høre at vi hadde tenkt å overnatte ute i terrenget ga han oss et noe forvirret men megetsigende blikk før han nikket, ønsket oss skitt jakt og kjørte videre.
Etter rask rådslaging fant vi ut at vi tok med kun haglene og gikk en kort rekognoseringsrunde for å finne en egnet teltplass. Et sted med morgensol ville nok hjelpe på å få litt lunk i teltene neste morgen fant vi ut.
Vi gikk ikke lange biten før vi fant en bra plass på et lite høydedrag med kort vei ned til en liten elv.

Ingenting å si på utsikten!

Selv midt på dagen når sola varmer er det tydelig bikjekaldt bare noen centimeter fra solstrålene.

Etter å ha satt opp teltene var vi ivrige etter å komme oss avgårde og jakte for alvor.

Terrenget var varierende og så fort man kom bort fra stien var det preget av vanskelig, kuppert terreng med en del døde trær og slikt liggende på bakken med et godt lag mose oppå. En del steder var det tett undervegetasjon som gjorde det vanskelig å komme seg frem. Det hele var i tillegg dekket av et lag puddersnø så det var til tider vanskelig å se hvor man satte beina.
Etter å ha fulgt et dalføre et godt stykke var det på tide å trekke opp i høyden. En bratt skråning ledet opp til mer åpne områder oppe på berget. Vi tok ei rundløype der før vi trakk ned gjennom et annet område enn der vi kom opp. Fortsatt ingen fugl å se. Ikke spor etter hare heller.

Da vi omsider kom oss ned til teltene var det ikke veldig lenge igjen før mørket falt på så vi fikk i oss middag: hjemmelaget jegergryte vi varmet på primusene. Deretter var det bare om å gjøre å få sanket ved og få fyrt opp bålet for når sola begynte å forsvinne bak åskammen kjente vi raskt kulda krype gjennom klærne.
Mens vi gjorde klar til kvelden hørte vi brått skogsfugl i granskogen et par hundre meter unna og samtidig kommer det jammen en orrhane og setter seg i et tre 100m unna. Han sitter der å ser på oss en stund før han flyr inn i den samme granskogen vi hadde hørt lyder fra nettopp. Ingen tvil om hvor det skal jaktes når sola står opp igjen.

Iskrystaller på teltet minutter etter solnedgang.

Vi ble sittende ved bålet en stund den kvelden. Eller rettere sagt nesten oppå bålet. Litt flytende godsaker hadde vi også med så det ble jo riktig så trivelig til tross for kulda. Man skulle ikke snu seg langt bort fra bålet før kulda slo gjennom klærne. Jeg måtte le litt da jeg så at turkameraten min sin svarte boblejakke var hvit på baksiden. Det rima på klærne mens vi satt ved bålet!

Bålkos er nå kos uansett årstid

Smelta skotuppen i et forsøk på å varme tærne på bålet

Etterhvert var det på tide å komme seg i posen. Ambisjonen var å stå opp grytidlig og komme seg ut i terrenget med hagla så fort det lysna. Natta ble imidlertid usedvanlig kald. Jeg lå å hutra og våkna stadig vekk helt frem til 4-tida på natta. En litt ekkel følelse av at nedkjølingen av kroppen begynte å bli vel voldsom var ikke akkurat noen beroligende faktor. Men i 4-tida kjente jeg at jeg begynte å få igjen følelsen i beina så kroppstemperaturen gikk i alle fall i riktig retning. Beroliget av dette sovnet jeg.

Da det lysnet var ingen av oss særlig interessert i å stikke nesen ut av soveposen. Bare det å stikke handa ut i ytterteltet for å kjenne på temperaturen tilsa at det var fullstendig uaktuelt å gjøre noe som helst foreløpig.
Omsider kom sola over åsen og ga raskt bedre temperaturer i teltet.

Da vi etterhvert hadde fått i oss litt frokost innså vi at det bare ble tid til en kort jaktrunde i dag så vi pakket sammen og stablet alt vi ikke trengte i bilene. Så var det bare å gjennomsøke området vi så fugl i kvelden i forveien. Vi delte oss og gikk på hver vår side av en åskam men jakthellet var ikke med oss i dag heller.

Espen i tet mot nye jaktmarker

Da vi var tilbake i bilene og skulle dra hjem så jeg at frontruta var grundig frosset over. Et tjuvtriks er å helle over vindusspylervæske for å løsne litt i isen. Vindusspylervæska i bagasjerommet var imidlertid bunnfrosset. Det skulle tilsi minst 15 minusgrader den natta noe som sammenfaller med ekstremtemperaturen på soveposen min og langt overstiger ekstremtemperaturen på Espen sin.