(Lang)Helgetur til Femundsmarka. Juli 2015.

Endelig var tiden inne for en ny tur til femundsmarka. Har kjent dragningen inn dit helt siden turen i fjor sommer. Har enda ikke tatt ferie fra jobb. Det ligger fortsatt et par uker frem i tid men ei friuke i turnusen åpnet muligheter. Etter jobb torsdag var det hjem å legge siste hånd på pakkinga. Ei av sidelommene til sekken legges igjen hjemme til fordel for packraften som stroppes godt fast der i stedet. Sekken er mer enn stor nok uansett så den ekstra sidelomma klarer jeg meg nok fint uten,

Fredag morgen satte jeg meg i bilen og kjørte de vel tre timene opp til Jonasvollen camping. Veldig greit utgangspunkt om man kommer fra Trondheimstraktene synes jeg. Tar da båten på nordgående derfra til Haugen gård. Alternativet er å ta den fra Synnervika for å sitte på sørover men det krever en grufullt tidlig start på en fridag. Seneste avmarsj fra Trondheim ca klokken 0630 vil det innebære. Uaktuelt.

Været var ikke fullt så strålende som værmeldingen ville ha det til men temperaturen var høy. På 20-tallet faktisk. Kom i prat med et par trivelige vestlendinger på båten. For dem var det kano og de nedre deler av Røa som gjaldt. Første turen deres hit kunne de fortelle og det var ørret med stor Ø som var målet. De er ikke alene om den planen vet jeg. Det skal senere vise seg at jeg treffer disse trivelige karene igjen senere på turen.

Ved Haugen gård hoppet jeg av i år som i fjor. Med et forventningsfullt smil kom sekken på ryggen og det var bare å sette i marsj. Veldig fin sti opp mot Røvollfjellet herfra. Ikke for bratt og stien er for det aller meste lett å gå. På den flate "vidda" fra der grensa til nasjonalparken går sluker man dessuten kilometer raskt om man vil videre innover. I det jeg nærmer meg Røvolltjønnene synes jeg at jeg har møtt vel mange mennesker allerede. For all del; det er bare morsomt å treffe andre fjellfanter underveis men det var mange av slaget her

Jeg hadde sett meg ut en plass på sørsiden av Skogtjønna der jeg håpet å finne plass. Der sto det selvsagt telt allerede. På østsiden fant jeg derimot en flott plass helt nede i vannkanten.

Det går ikke mange minuttene etter at teltet er kommet opp før fiskestanga er montert. Jeg har noe uoppgjort med Røya i dette vannet siden i fjor og nå var tiden inne til å utfordre den på nytt. Jeg fisker en times tid før det begynner å bli skummelt mørkegrått i sørvest. Joda, ei skikkelig ettermiddagsbyge legger fra seg lasten sin der oppe. Det striregner og blåser i et kvarters tid før sola igjen titter frem. Ut over kvelden prøver jeg meg også i packraft ute på vannet for å se om storfisken står lenger ute. Ikke noe livstegn hverken denne kvelden eller formiddagen etter. Ser faktisk ikke et vak engang. Skulle tro vannet var tømt.

Packraften forsvarlig fortøyd i teltbardunene for natta.

 I 23-tiden kjenner jeg øynene bli tunge og jeg sovner med en magisk utsikt gjennom teltdøra.

Sola jager meg opp i 8-tiden igjen på lørdag. Utsikten er ikke blitt noe verre og i protest mot tåbilder fra syden tar jeg heller et ullsokkbilde fra fjellet i 18 graders varme.

Ut over formiddagen innser jeg at det er faktisk fryktelig mye folk her oppe. Jeg teller tilsammen 30 personer som telter ved vannet, fisker ved vannet eller går forbi vannet i løpet av noen få morgentimer. Jeg tenker med meg selv at det blir litt for mye "campingplass" her oppe når jeg må kle på meg buksa for å gå ut av teltet og gjøre mitt fornødne. Slikt blir det ikke villmarksfølelse av syns jeg. Jeg må flytte på meg! Dessuten gleder jeg meg til å få prøvd packraften litt mer på "ordentlig" for forflytning og ikke bare som morobåt og fiskeredskap. Ser meg ut Littlsjøen som dagens mål. Det vil innebære kryssing av Roasten samtidig som det antagelig er mindre folk på nordsiden av vassdraget der hvitfisken dominerer litt mer.
Med sekken på ryggen og fiskestanga i handa rusler jeg ned til Roasten. Jeg finner min egen vei over noen morenerygger ned til vassviktjønna der jeg gjør noen kast etter Røya i forbifarten. Ingen napp der heller.

En liten vannpytt øst for Skogtjønna

Vassviktjønna skimtes mellom trærne

Vassviktjønna

 Vel nede ved Roasten finner jeg ei fin strand rett ved sundet som skiller øvre fra nedre. Fint å sette ut i packraft herfra. Det går fort å blåse opp båten og jeg gjør meg litt flid i å sørge for å få bundet sekken godt fast i baugen.

Utrolig genial sak en sånn packraft!

Det er med et glis om kjeften jeg glir ut på en diger blikkstille vannflate. Deilig å kjenne hvor stabil båten fortsatt er selv med tung last høyt opp og langt frem. Mindre stabil enn uten selvsagt men her skal det virkelig bli bølger før jeg blir skjelven. Sekken er også fin å stappe fiskestanga i så jeg kan dorge meg over vannet. Ingen kjenning med fisk i det hele tatt. Snakker med noen som er ute å ror robåt og tydelig er meget godt kjent i vannene her oppe. Slekta deres har vært representert her oppe i 3 uker allerede men dårlig fangst så langt. Det lille de har fått av ørret har vært helt tom i magen også. Så alt for fort er jeg oppe ved bekken som renner ned fra Littlesjøen. Jeg tar meg god tid til å fiske litt til i den lille vika der men fortsatt ingen fangst.

Jeg setter fra meg båt og utstyr nede ved Roasten for å rekognosere en grei vei opp. Det er nemlig vel mye skog og steinrammel her nede synes jeg. Ikke er det langt opp heller så like greit å jogge opp for å finne ei grei rute uten sekk og alt det der og så hente stæsjet etterpå. Littlsjøen kommer raskt inn i synsfeltet og den er virkelig et flott skue. Ikke en sjel å se heller. Virkelig en perle synes jeg.

Utoset til Littlsjøen er en lang smal korridor før man kommer dit bekken egentlig begynner. Virkelig idyllisk parti synes jeg.

Vel nede ved Roasten ser jeg imidlertid at Roasten ligger blank og vakker der ute og beviselig huser fisk av det store slaget. Tvilen gnager i meg. Det er rett og slett for mange fine ting å velge mellom. Jeg velger omsider å padle litt til og heller la Littlsjøen vente til en senere anledning. Jeg padler meg sakte sørover på kryss og tvers men ikke sjans om at fisken vil ha noe av det krimskramset jeg lokker med. Det nærmeste jeg kommer er en gedigen Harr som rolig velter i overflata og viser meg breisida så nærme at jeg nesten kunne tatt den med hendene. For et beist! Men bite på vil den ikke...
I sjutida på kvelden romler det i magen. Ikke spist siden tidlig i morges og nå krever kroppen seg. På tide å finne en teltplass. Ved nordbredden padler jeg meg rett bort på ei flott strand med små runde rullesteiner. Veldig trygt og greit å kjøre packraften opp der egentlig. Det flate terrenget ovenfor stranda viser seg også å være en skikkelig perle. Tydeligvis brukt en del. Alle stiene og bålplassene i området tyder på det. Men i kveld har jeg hele området for meg selv.

Moreneryggene Femundsmarka er så kjent for.

Mulig teltplass i horisonten.

Camp Roasten etablert!

Ute på en liten odde og halvt i skyggen av ei kjempefuru 100m fra teltet er det opparbeidet en meget forseggjort bålplass. Det kan tyde på utrivelig mye trafikk her til tider men i kveld er den bare min. Mye nedfallskvist finner jeg også i området og sper på med noen halvt oppbrente bjørkelegger som ligger ved bålet. Det grilles pølser til middag i kveld. En kvart flaske Rom, litt sjokolade og noen kapitler Morgan Kane utgjør desserten.

Ikke feil!

Det blir for lite lesing av bøker til vanlig men på tur kommer leselysten veldig frem hos meg. Greit da med noe underholdende lektyre. Denne gang ble det et gjensyn med Morgan Kane.

Ut over kvelden og natta viser Roasten og Femundsmarka seg fra sitt aller beste. Med en skvett Rom innabords blir jeg bare sittende og nyte et herlig paradis jeg har helt for meg selv. Villmarksfølelsen er virkelig på plass denne kvelden.

I det jeg skal legge meg gjør jeg den brøleren å dulte det oppblåsbare underlaget mitt borti myggspiralen som står å brenner. Slike underlag liker som kjent ikke glør. Det gjelder tydeligvis også gloa på myggspiralen oppdager jeg. En feltreperasjon med aquaseal og sportstape sørger i det minste for at lufta holder seg lenge nok til at jeg sovner skikkelig inn.

Søndag morgen skinner sola igjen brutalt på teltduken i åttetida og ryggen begynner å verke litt av det harde underlaget. Underlaget har sakte men sikkert tømt seg for luft gjennom natta. Greit nok. Jeg har sovet noenlunde greit uansett. Det er bare å komme seg opp, Dagens etappe skal ende nede ved Røosen/Røsanden. En kjapp "sms-konferanse" med opphavet via inreach/satelitt bekrefter at gråværet som tidligere var meldt står ved lag. Det meldes nemlig om heftige regnskyll de neste dagene og det gidder jeg ikke i denne omgang.
Jeg har funnet villmarksfølelsen og er sånn sett fornøyd med turen uansett. Men jeg trenger ikke være på plass i området ved brygga før til natta egentlig. Skal ikke ta båten før mandag morgen. Det er ikke mange timene jeg trenger ned dit. En kilometer eller to i packraft og deretter fem-seks til fots i nedoverbakke. Det er fort unnagjort. Det fiskes, spises og leses litt om hverandre. Her har jeg virkelig funnet fred men fisk har jeg fortsatt ikke fått da jeg etter hvert gir meg.
Feltreperasjonen av underlaget utbedres ytterligere og nå lekker det nesten ikke lenger. Jeg sitter mykt og godt under tarpen.

Mine nærmeste naboer ved camp Roasten.

I totida pakker jeg sammen sakene mine. Det virker nemlig som vinden begynner å øke på og en packraft er virkelig en medvindsbåt. For å unngå en tung motvindspadling det siste stykket er det like greit å legge i vei. En bris fra siden presser på men jeg holder fint kursen mot utoset. Med en gang jeg stopper å padle ser jeg imidlertid at vinden raskt dytter meg inn mot land.
Jeg forsøker å finne et sted på sørsiden av utoset å klatre på land og eventuelt følge bærestien på sørsiden ned. Den har jeg ikke gått før. Her er det derimot langgrunt med store steiner og jeg finner få plasser som egner seg veldig godt å legge til land med packraft. Det blir fort mye vassing og knoting for å komme til land der. Det gidder jeg ikke. Jeg legger i stedet til ved noen naust på nordsiden.

I stedet for å lete mer etter den berømte "kano-stien" følger jeg like greit DNT-stien nedover. Det går greit unna i nedoverbakkene. Mye greiere å ta seg fram i år. I fjor var det nemlig vått og sleipt over steinene man må klyve over og gjørma spruta og sugde fast støvlene i myrpartiene. Tørt og fint fotfeste i år. Det hjelper på farta.
Jeg passerer DNT-hytta i fint driv. Har litt blandede følelser til slike hytter og benytter meg svært lite av tilbudet ut over å følge noen røde T'er fra tid til annen. Første og eneste unntak var i vår da jeg var oppe i Trollheimen. Det kan nok ha sine fordeler når man er våt, sliten og sulten og jeg ser ikke bort fra at jeg en eller annen gang kryper til korset og tar inn på ei slik hytte. Samtidig har jeg ikke helt sansen for å "tilrettelegge" for mye i det lille vi har igjen av relativt urørt og fraflyttet natur her i landet. Det lokker gjerne flere folk opp også. Mer tilrettelegging = mer folk = enda mer tilrettelegging. Det kan fort bli en uheldig spiral faunaen ikke har videre sansen for det der. Femundsmarka er litt på grensa av hva jeg synes er greit med tanke på tilrettelegging. Jeg synes ikke det bør ikke bli noe mer i hvertfall. Jeg lot forsåvidt min mening bli hørt via en brukerundersøkelse som gjøres i disse dager. Det kan virke som noen har planer fremover... Blanketter finnes på Fæmund 2 og på tavler ved Haugen gård og sikkert ved flere mye brukte innfallsporter.

Et stykk ned i stien blir jeg obs på ei orrhøne som tripper rundt stien. Det slår meg at jeg ikke har sett stort av jaktbart vilt her oppe denne gangen. Den lange kalde våren og sommeren som kom seint i gang har nok gjort sitt i år. Det spøker virkelig for jakta i høst..
Vel nede ved Røosen ser jeg at det myldrer av tyskere nede ved hytta etter Stor-Hans. På guidet tur med kano kan de fortelle. Skal ned til Elgå etter hvert. Jeg setter opp teltet helt oppe på odden med utsikt i retning båten. Husker med gru mygghelvetet som var her nede i fjor sommer og ser tendensene her i år også. Vindutsatt teltplass takk! Det gjør nytten. Lite mygg i se der oppe men man skal ikke mange meter i le av trærne før myggplagen er intens. Her nede er det mobildekning også ser jeg. Fra ca null dekning til 4G i alle retninger i løpet av et år. Bevares. Jeg setter vekkerklokka på telefonen på ringing i god tid før båten kommer så jeg slipper å stresse. Har mest mulig ferdigpakket også så det skal gå kjapt å pakke ned resten om jeg forsover meg litt. Teit å bli for sen til båten. Den går bare riktig vei en gang i døgnet. Når jeg tar kveld ser jeg det mørkne til i sør. Her kommer regnet som er meldt ja.

Femunden viser seg fra sin blide side på kvelden.

Jeg våkner i god tid på mandag. Ikke noe regn enda så jeg får i meg en kjapp kopp kaffe og pakker ned alt tørt. Veldig greit. Da slipper jeg å styre så mye med tørking av utstyr når jeg kommer hjem.
Mens jeg pakker ser jeg et par stykker jeg synes å dra kjensel på som drar forbi i kano. Jo ganske riktig. Når jeg kommer til brygga så står de to vestlendingene jeg møtte på vei inn der. Lite fiskelykke på dem også men noe har det faktisk blitt. Har mest tråkket litt frem og tilbake langs nedre deler av Røa. Mye mygg og de var heller ikke forberedt på ettermiddagsbygen som slo til på fredags ettermiddag siden de gikk rett i fiskemodus og ikke tenkte på å få opp teltene først. Men veldig fornøyd med turen dog. "Kommer til å leve lenge på den turen her" sier en av dem. Jo det skal jeg si meg enig i.
Det er noe spesielt med Femundsmarka. For meg er det stillheten, den vakre men bisarre naturen og muligheten for å stikke seg unna og være helt alene.
I det Fæmund II legger til kai kommer regnet. Grei tidspunkt å stikke avgårde synes jeg. Tilbakefarten med ærverdige Fæmund II innebærer selvsagt pølse og cola. Godt etter å ha fått brukt kroppen noen dager det.

Hjemturen innebærer en pitstopp på Os/Dalsbygda for påfyll av diesel og junkfood før jeg via Røros svinger innom Sverige en tur. Kan jo ta med kvoten min med det samme jeg er på farten og så får jeg jo rekognosert litt av områdene nord for Femundsmarka også. Fine turområder der også tenker jeg.

Neste års turplaner

Turåret 2014 er for min del over. I høyden kan det hende det blir noen korte dagsturer og kanskje en overnatting utendørs før nyttår. Så fort snøen melder sin ankomst og blir liggende er det i alle fall over. Snø, is og mørketid er egentlig ganske motbydelig synes jeg.
Tiden i denne mørke og kalde årstida bruker jeg til å tenke, planlegge og drømme om neste sesong. Den starter vel tidligst i April tenker jeg. I år gikk jo ikke isen oppe i høyden før langt ute i Mai. Blir det mye snø og mye kulde i år blir det neppe noen tidligere start på overnattingsturene i 2015.

Vinterens prosjekt blir å skrape sammen de økonomiske midlene til en packraft før sommeren melder seg. Julegaveønsker for i år er signalisert fra min side å være penger for å raskere kunne bestille packraften. Jeg sikter meg inn på en Denali Llama fra alpackaraft men har også den ørlite granne større Fjord explorer i tankene. Voksen som jeg er i alle retninger og med 125L sekk kan det kanskje komme godt med. Grønn farge blir det uansett tenker jeg. Den brune hadde passet meg best men den er visst ikke i salg lenger. Har ikke så veldig sansen for skrikende farger ute i villmarka. Selv om enkelte vil hevde det har et visst sikkerhetsaspekt med seg å velge skjærende farger så synes jeg den visuelle støyen det medfører er for tung å trives med.
I tillegg kjenner jeg et behov for å investere i satelitt-kommunikasjon. InReach SE er foreløpig favoritt. Den tillater to-veis kommunikasjon ved hjelp av "SMS" til familie, venner og bekjente via iridium-nettverket som har 100% global dekning. To-veis kommunikasjon med redningssentral på samme måte noe som kan være greit for å få forklart situasjonen bedre og dermed få avklart hastighetsgrad og type hjelpebehov man vil ha. Nyttig redskap både for nødanrop om man skulle brekke et bein der ute i villmarka og også for å be om oppdaterte værmeldinger fra sivilisasjonen. Det er fort et savn når turene strekker seg ut over 3-4 dager merker jeg. I tillegg kan man selvsagt sende korte meldinger til de kjære der hjemme for å oppdatere dem og betrygge dem med at alt står bra til.

Priser: 
InReach SE: 2899,- fra InReach. 2999,- fra XXL
Abonnementer fås fra kr 60,- pr mnd som inkluderer 10 "hverdagslige" tekstmeldinger pr mnd. Nødanrop er selvsagt gratis. Dyrere abbonementer tilbys også for de som vil kommunisere tettere med sivilisasjonen.

Packraft: 8299,- fra packrafting.no
I tillegg kommer åre, flytevest og eventuelle reservedeler. Ikke gratis dette heller.

Kostnadene er såpass at de kjennes og grep må tas for å nå målet men jeg er overbevist om at begge deler vil tilføre friluftslivet mitt elementer jeg har savnet.

(Bildene ang innkjøp er lånt fra diverse kilder som kom opp ved google-søk)

Friluftsåret starter nok som i fjor tenker jeg; det blir fisking i Nidelva som står først på programmet. Jeg starter nok i Mars eller April en gang. Så fort sola varmer og temperaturen inviterer til å la jakka ligge i sekken er jeg i tur-modus. Men håp om fisk er begrenset før ut i Juni sies det. Enkelte hevder 17.Mai er en "magisk" dato. Fjorårets erfaring tilsier at ryktene stemmer ganske bra. Det ble kjenning på kroken men ingen på land før etter mot slutten av mai. Da begynte ryktene om fisk på land å spre seg blant de få av oss som var tidlig ute og rett etter ble elva invadert av fiskere. Da søkte jeg meg raskt til mer spennende og mindre besøkte områder etterhvert som isen trakk seg tilbake.
Våren i Nidelva er preget av iskaldt vann fra snøsmelting i fjellet som langt ut over våren renner ned i Selbusjøen. Kombiner dette med vanninntak på 40-50m dybde nede i Selbusjøen så tar det en stund før "starttemperaturen" øverst i vassdraget begynner å nå anstendige temperaturer og fisken videre nedover tiner opp. Vann er tyngst ved 4 grader celsius og det tar nok en del tid før vannet i Selbusjøen når større temperaturer såpass dypt.
Fordelen er imidlertid at man har elva mer eller mindre for seg selv helt til slutten av Mai. Man kan ha mange fine turdager i flott vær før den tid. Her illustrert med et bilde fra April 2014. Det ble mange fine dagsturer men lite liv i andre enden av snøret.




Et stykke ut i Mai begynner jeg nok å se meg om etter langhelger som inviterer til turer lengre bort fra sivilisasjonen. Brungmarka kan nok vente seg noen besøk på vårparten i 2015 også. Turene inn dit i 2014 var en riktig så fin oppladning til sommerens store eventyr.
Turrapporter kan lese her: Brungmarka 13-15.mai og Brungmarka 5-7. Juni

Med et passelig antall med høydemeter, passe antall kilometer i til dels tungt, bratt og myrlendt terreng og antydning av villmarksfølelse egner det seg for min del godt både som selvstendig turmål og fysisk forberedelse. I år håper jeg å få eksperimentert litt med packraft oppe i vannene der. Forhåpentligvis får jeg også utforsket de litt dypere og mindre besøkte områdene. Jeg fikk i år et tips om et vann der inne med ørret med svært så ubeskjeden størrelse. Det ble ingen tur dit i år men tipset er ikke glemt! Med packraft er det fort enklere å nå ut på dybden der storfisken står også tenker jeg.

Noen bilder fra Brungmarka i år:

Et stykke ut i Juli mens mange er godt i gang med sin sommerferie er det fortsatt ikke min tur å ta ferie. Men jeg er så heldig å få 9 sammenhengende dager fri i turnus da. Det må selvsagt utnyttes.

Foreløpig er alternativene selvsagt Brungmarka. Lokalt og lett tilgjengelig og ei god uke gir mye tid til å bli grundig kjent der inne. Alle de små vannene gir også mulighet til å la packraften få vann under kjølen.

Jeg kunne også tenke meg å bli bedre kjent ute på Fosenhalvøya. Kartet er krydret med spennende vann både over og under tregransa. Siden familien min flyttet dit for et par år siden har jeg dessverre ikke fått blitt mer kjent med villmarka der ute. Så langt er jeg er nok mer kjent med kornåkre og gåsejakt der ute. Det må jo gjøres noe med etterhvert det der med Fosen-villmarka.
Jeg har også en liten fosterbror som storkoser seg med Lars Monsen på TV. Kanskje han også kan få prøve seg på en tur da.

Til sist er jo også Femundsmarka bare noen få timer unna med bil en mulighet for den friuka. Jeg har kjent suget etter en ny tur dit siden tidlig i høst. 9 dager åpner jo for en grei tur der inne. Men dette blir væravhengig merker jeg. Det bør helst lokke med stabilt pent vær og litt vind med tanke på myggen. Kunne også tenke meg noe mer tid for å ikke kjenne på tidspress med retur. En uke ble jo litt i knappeste laget i år og turen ble avbrutt hovedsaklig grunnet en tannlegetime. Vi får se hva det blir til med den friuka i sommer. Alternativene er mange.

Men så et godt stykke ut i Juli er det min tur å ta 4 uker ferie. Her åpnes det muligheter!
Femundsmarka med packraft er en åpenbar fristelse. Dette står nok høyt på prioriteringslista - spesielt om jeg ikke får dratt dit i friuka mi tidligere på sommeren.
Flere ruter er åpenbare alternativ. Med start i Synnervika kan jeg ta meg opp langs mugga til Muggsjøan og deretter bære over til Revsjøen og følge Røa nedover. Da får jeg sett flere deler av Femundsmarka enn jeg fikk med meg i fjor.
Alternativt kan jeg som i fjor ha båt over til Haugen gård som utgangspunkt. Da kan jeg padle litt rundt og fiske på Røvollfjellet om turen starter med godt vær. Deretter krysse over Roasten med packraft og ta meg opp mot Littlsjøen før jeg bærer over til Styggsjøan og fortsetter ned Revasjøen - Rogen - Røavassdraget. Eventuelt med en avstikker opp mot little Vonsjøen og deromkring fra Storfisktjønnan eller Rogen. Kanksje kan jeg også ha bilen parkert i Synnervika og padle meg ned Mugga på hjemtur.
Mulighetene er mange og jeg vil ikke spikre planene for grundige før jeg står der. Fint er det uansett der oppe. Spesielt så fort du har kommet deg videre fra nedre del av Røa samt Roasten der det fort blir for folksomt for min smak.

Turrapport fra 2014 kan leses her: Femundsmarka Juni 2014

Noen bilder som illustrerer dette fantastiske området:










Jeg har også lyst til å utforske Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Området er langt mindre besøkt enn de mest kjente nasjonalparkene i sør men har et voldsomt areal og enkelte vann der inne har et legendarisk fiske. Spesielt de dypere områdene rundt Hedningefjella lokker.
Vi får se hvor ivrig jeg blir på packrafting siden det ikke er noe åpenbart padleterreng der inne.

Siste del av sommerferien blir nok viet familien. Tradisjonen tro er det ikke umulig at det blir noen dagers tur med båt ute i skjærgården. I tillegg skal nok Fosen-gåsa utfordres i år også.

Gåsejakt:

Båttur:



Til høsten er planen å bryne meg på ett års videreutdanning. Med mye skole og noe jobbing kan høsten bli noe begrenset men noen dager skal nok settes av til rypejakt da også. Nordlige deler av Børgefjell lokker en del.

2015 er friluftslivets år. Ambisjonene mine for året vil være å tenne gnisten hos minst en person for denne hobbyen. Ikke toppturer, ikke DNT-hytter og organiserte opplegg. Men derimot lavterskel friluftsliv som kan nytes alene uten organisering, påmeldinger, datoer og "guider" å forholde seg til. Det enkle ukompliserte friluftslivet med fokus på frihet, naturopplevelser og villmarksfølelse som krever langt mindre ferdigheter enn mange later til å tro er det jeg brenner mest for og er det jeg vil prioritere å videreformidle til andre. Utsyrsintensivt trenger det på ingen måte å være.
Ukesturene, 2-ukersturene og "ekspedisjonene" kommer jo alltids etterhvert som man føler seg trygg på seg selv der ute om man ønsker det.

Femundsmarka Juni 2014

Turen begynte som en ide under rypejakta i fjor høst og ut over vinteren og våren ble planene gradvis mer konkrete og vedtatte. Opprinnelig hadde jeg lyst til å gjøre deler av turen med packraft men av ulike årsaker ble det ikke slik i år. Får ha det til gode til en senere anledning.
Etter et par feriedager med nøye saumfaring av værmeldinger var dagen endelig kommet. Kjøreturen
fra Trondheim startet i ni-tida med gråvær men innen jeg nådde Jonasvollen skinte sola fra blå himmel.
Det ble litt hektisk der nede. Dels var jeg noe sent ute. Dels ble jeg forsinket av at veien inn er bomvei som koster 20 kroner. Var ikke forberedt på dette så jeg måtte lete litt rundt for å finne kontanter til dette.
Da jeg kom frem måtte jeg dessuten betale for parkeringa. 20 kroner døgnet som betales på forskudd.
Underveis på båten oppdaget jeg at jeg hadde glemt mobiltelefonen i bilen. Hadde jo lovt å sende noen "alt ok"'er dersom anledning og dekning tillot. Men dette ble fort glemt etterhvert som Fæmund II brakte meg dypere inn i dette eventyrlige landskapet. Kaffe og vafler ombord var heller ikke dumt.

Det var med spenning i kroppen jeg hoppet i land ved Haugen gård. Vi var i alt fem stykker som gikk i land der. De to eldste forsvant fort i retning Oasen; et merkelig oppkomme av ferskvann med noen trær rundt midt oppe i steinura har jeg lest meg til. En vanlig vei å gå for å komme seg raskt høyt opp i Grøtådalen har jeg skjønt. Selv kom jeg litt på avveie i virrvarret av stier på vei opp men fant greit tilbake til T-stien like oppunder tregrensa.

I det jeg passerer grensa til nasjonalparken blir jeg bergtatt av et fantastisk landskap som åpenbarer seg. Kilometervis med uvirkelige vidder med små trær spredt rundt og en mengde krystallklare vann i Nord.

Jeg vurderer å prøve stanga i Røvolltjernene når jeg passerer men dragningen lenger inn vinner.
Slår opp teltet når jeg kommer til Skogtjønna. En relativt flat flekk med torv helt i vannkanten rett ved utoset innfrir. Overraskende tørt til tross for at det ser ut som myr på avstand. Ved Skogtjønna ser jeg dessuten igjen to som var med båten litt senere. Slår av en prat med dem mens de sitter ved teltene sine å fisker da jeg kommer ruslende forbi med fiskestanga. Det fiskes med mark og dupp og det napper mens jeg er der men de får ikke has på den. Vet ikke om de fikk noe senere.

Fisker vel i et par timer med sluk og spinner men ingen napp. Det gjør ikke så mye. Må uansett spise litt av sekken. Sovner litt sliten og egentlig ganske så fornøyd i 23-tida uten å ha sett en eneste mygg.

Sover som alltid litt dårlig første natta men er ute av teltet i 9-tida. En kjapp frokost; Real turmat sjokolademusli prøves ut. Det smaker helt jævlig for å være ærlig. Det smaker som trelim lukter men med en ekkel ettersmak av svidd kakao. Brekkmiddel rett og slett. Mesteparten graves ned i myra.
Mens jeg pakker ned teltet passerer det 2 voksne og en skokk med unger. Ser ut som de er på vei ned til Haugen og er ferdig med turen sin for denne gang. Selv setter jeg i marsj 11.30 med et diffustt mål lenger inne. Får se an form, terreng og lyst etterhvert. Lenger inn skal jeg uansett. Etter litt klatring over steinrøyser kommer jeg ned mot Øvre Roasten. Her er det tydelig frodigere vegetasjon. Skikkelig urskog faktisk.
I det jeg passerer Roastbuan får jeg øye på en kar og slår av en prat med ham. De hadde leid ei av buene og skulle være til lørdag. Det hadde vært så som så med fiske så langt. Et par brukbare ørreter på rundt halvkiloen men ellers mye smått på 2-300 gram meldes det om.

Oppe ved innoset til Øvre Roasten tar jeg lunsjpause. Kaffe og nudler går ned før jeg monterer stanga og prøver litt. En 12 grams lillauren i svart og gul trigger til hogg og en spreking av en ørret går berserk i andre enden av snøret. Det spreller noe helt infernalsk og ørreten er mer oppe i lufta enn nede i vannet også etter den har kommet seg løs. Anslår vekta til rundt trekvart kilo. Morsom krabat. At den ikke kom på land er forsåvidt greit. Jeg skulle jo gå videre uansett.

Herfra fortsetter jeg oppover mot Grøtådalen. Selvsagt må det også prøvefiskes litt med lite spinner i de spennende småkulpene i nedre deler av Grøtåa. Vegetasjonen er ganske tykk og det er mengder med dyretråkk. I følge kartet skal det være en tydelig sti oppover her men den mister jeg raskt av syne.  Jeg ender med å gå en kilometer oppover i et terreng som ikke er skapt for menneskebein. Det er overgrodd steinrammel som gjør at hvert skritt må tenkes nøye igjennom og for å gjøre det hele enda mer spennende har en bever gått berserk langs med elva så tykke bjørketrær ligger slengt på kryss og tvers. Omsider skimter jeg T-stien og helårsbrua over grøtåa gjennom buskaset. En del mygg gjør at jeg ikke synes myrterrenget rundt Krokåthåen virker så innbydende så jeg fortsetter videre østover. Tar sikte på Storfisktjønnan og regner med en grei marsj inn dit nå som jeg er på T-stien. Så heldig skulle man ikke være.
T-stien går nemlig på tvers over flere bratte hauger med steinblokker som ligger rett under den beryktede fjelltoppen/steinrøysa som heter Kratlvola. Flere steder må jeg faktisk bruke hendene for å komme meg opp og ned fra en åskam til den andre. Dette er ubarmehjertig terreng som dessuten ikke tilbyr mye i form av rent drikkevann underveis. Blokkmarka drenerer raskt unna alt som måtte falle av regn. I en av dolpene støkker jeg ei rype og brått piper det overalt rundt meg. Jeg står midt i et kull med relativt nyklekte rypekyllinger! Morsomt. De forsvinner fort inn under det de kan finne av skjul og jeg rekker ikke fiske frem kamera.Jeg trekker meg unna for å la dem være i fred. Etter et par kilometers tungt arbeide som går tregere og tregere kommer jeg sliten og ganske så dehydrert frem ved Kløtthåtjønnan. Hit men ikke lenger i dag. Nå er det ubønnhørlig helt skrapet for krefter og det eneste jeg ønsker er å sitte i skyggen og drikke vann. Lenge. På sørbredden av det nordligste av disse tjønnene finner jeg en riktig så idyllisk teltplass. Tydelig mye brukt denne og det er en fint opparbeidet bålplass der. Helt greit å unngå å lage nye bålplasser om man kan synes jeg.

Neste morgen våkner jeg allerede i 6-tida av noen fugler som kjefter og krangler som besatt rett utenfor teltet. Jeg kjenner fortsatt gårsdagens strabaser i både bein og hode så jeg satser på en relativt kort etappe for dagen. Etter litt fundering med kartet satser jeg på Storbuddhåen som ligger bare omlag en kilometer unna. En solid frokost inntas før jeg setter avgårde. Halvveis nede møter jeg på en kar midt i ei steinur. Han er uforskammet lett utrustet til å farte rundt her oppe synes jeg. Det viser seg å være oppsynsmannen for den delen av Femundsmarka som ligger under Hedmark fylke. Han forteller at han holder til i ei koie han har til sin disposisjon nede i Grislehåen og skal en snartur oppom Storfisktjønnan. Jeg får noen tips om fiskersteder og greie fremkomstveier som ikke vises på kartet før jeg fortsetter. Etter et par hundre meter går det opp for meg at han ikke ba om å få se fiskekort. Godt å se at man kan ha en slik jobb og faktisk ha øye for annet enn å "jakte kriminelle" på heltid også. Mitt fiskekort er selvsagt helt i orden uansett. Det er verdt noen kroner å slippe å seg over skuldra hele tiden synes jeg. Dessuten kan det virke som fisket forvaltes bra og på kjøpet får man jo trivelige oppsynsmenn som kan tipse oss førstereisgutter om praktiske ting om vi er heldig å møte på dem. En hyggelig kar det der og det kan virke som en verdig erstatter etter den forrige legenden som travet rundt her oppe..
Nede i Storbuddhåen finner jeg en herlig teltplass på det lille nesset som stikker ut i vannet fra sør. Ser flere lokalkjente som Strømdahl og Monsen si i sine bøker at Storbuddhåen tilbyr dårlig med leirplasser. Men det må sies at hele neset tilbyr plass til ganske så mange telt om man synes det er greit å klumpe seg sammen. Er det ledig her er det så absolutt et godt alternativ. Ytterst på neset får du også fort en gunstig vindtrekk som holder myggen unna og du har komfortabel avstand til den fuktige lufta og mygghelvetet os gjerne byr på. Stedet er jo også mye brukt ser jeg. Det er flere godt opparbeidede bålplasser rundt om men det lar jeg ikke bry meg noe veldig. Her er ikke et menneske å se så jeg føler meg raskt hjemme i mitt eget lille rike som jeg deler med en masse smålom og ender som svømmer dovent forbi.

Det er antydning til gråvær i vente så jeg får spent opp tarpen i tilknytning til teltet. Så har jeg en tørr uteplass også. Et telt alene kan fort bli trangt om man er lenge på samme sted i dårlig vær. Mang en time tilbringes sittende under tarpen med en kaffekopp i handa mens jeg skuer ut over mitt eget lille rike i villmarka. Folk ser jeg lite til de to overnattingene jeg har her. Ved to anledninger hilser jeg på avstand da noen drar forbi med kano på vei ned Røa og en av dagene ser jeg et par stykker med bikje rusle forbi på motsatt side av vannet. Hvem sa at det var så mye folk i Femundsmarka? Høyere opp enn Roasten er det jo ikke akkurat plagsomt mye folk å se.
Været blir gråere og etterhvert kommer regnbygene på rad å rekke. Det fiskes litt mellom slagene og sent utpå den andre kvelden der får jeg på et beist av en Harr ikke langt fra teltet. Den er nærmest litt rolig i enden av snøret men jeg kjenner godt at her er det muskler ute å går. Jeg får den helt inn til land men sliter med å finne et egnet sted å få den på land. Det er ganske dypt rett nedenfor fiskeplassen og jeg går bare i camp-skoene mine som jeg for enhver pris vil holde tørre. Spesielt i gråvær. Den slår seg av 30 cm over vannflata mens jeg prøver å slepe den opp etter snøret. Det er like før jeg på impuls hopper etter for å ta den med hendene. Adrenalinet fosser i kroppen etterpå. Den der var ikke et gram under kiloen! Anslår vekta med et noe utrenet øye til rundt 1,2 kg. Den bet forøvrig på en 7 grams lillauren i sølv med røde prikker og grønne streker.

Selv om jeg trives godt her oppe i Storbuddhåen får det holde med to netter her. Dagen etter må jeg røre på meg igjen. Real turmat begynner å bli kjedelig og den øvrige provianten minker sakte men sikkert. Fiskeriene har heller ikke gitt noe uttelling så langt. Spennende napp gir jo ikke mat i magen med mindre fangsten kommer på land. Gråværet ser dessuten ut til å vedvare og jeg må uansett tilbake til sivilisasjonen for en avtale hos tannlegen etterhvert. Jeg sover dårlig den siste natta der oppe. Jeg våkner først brått i 2-tida av en toalettkrise og må spurte ut av teltet i underbuksa og får gjort mitt fornødende i nordavind og regn mens tennene klaprer. Hele kroppen rister ukontrollert før jeg stuper i posen igjen. Sjokkartet opplevelse.
Neste morgen bråvåkner jeg av at noen river opp teltdøra fra utsiden. Det er selveste Monsen med fornavn Lars som står der. Helt vill i blikket er han der han står i solsteiken utenfor teltet og forteller meg at han nettopp var borte i innoset og så tonnevis av Abbor på langt over kiloen som sto å beita på alt som kom forbi. Ja selv gråstein beit de på om du kasta det ut til dem. "Det er det råeste jeg noen gang har sett. Så se å få på deg klærne! Jeg har kokt ferdig mårrakaffen til deg!"
Jeg sperrer opp øynene og innser brått at her er det hverken noen Monsen, kilosabbor som biter på gråstein, mårrakaffe eller solsteik å oppdrive. Gråvær og en sur nordøstlig bris er det derimot rikelig av. Noe skuffet står jeg opp og koker kaffen min selv. Et par siste kast i Storbuddhåen etter frokost i håp om at Harren fra i går lar seg overbevise en gang til gjøres før jeg noe vemodig pakker sammen.
Ruta videre legger jeg ned langs Røavassdraget. Oppsynsmannen mente det var fremkommelig også til fots her selv om det ikke er noen merket sti på kartet. Det kunne han jo ha rett i. Et parti på 50-100m akkurat etter utoset fra Storbuddhåen var riktignok litt ufint på glatt føre. Et par steder måtte jeg tenke meg om både to og tre ganger før jeg tok neste skritt på sleip steinur. Et beinbrudd alene oppi der ville jo vært kjedelig.

Ikke langt fra Storbuddhåen kommer jeg inn i Grislehåen. Dette skal også være et bra fiskevann men nå er jeg i vandremodus så stanga hentes ikke frem. Regnværet gjør også sitt til at jeg bare vil få dagens marsj overstått. Oppsynsbua passeres men der er det nok ikke noen hjemme i det jeg passerer. Jeg roter litt rundt der før jeg finner brua over grøtåa. Eller bru og bru. Noen regnvåte sleipe stokker er det vel heller. Tar meg god tid og er fokusert over her. Et mageplask i Grøtåa hadde passet dårlig her. En bekk lenger ned passeres på samme måten. Føler meg ikke helt trygg. Ikke lenget etterpå er jeg igjen borte ved innoset til øvre Roasten. Det regner tungt nå så jeg går forbi "ørret-stedet" fra noen dager tidligere og holder godt tempo forbi Roastbuan. De er tydelig utleid nå også. Fiskestenger og annet utstyr står på rekke og rad utenfor dem. To av dem i det minste. Den siste er visstnok i privat eie og leies ikke ut. Sjelden i bruk også kan det høres ut som.

Jeg tar en liten tur oppom Vassviktjønna før jeg fortsetter. Bratt, glatt og sleipt opp dit i regnværet men det er kort vei opp. Fint der oppe og langt mindre vind enn nede ved Roasten. Et lite opplett i regnværet avslører at her er det ikke rent lite mygg. Like greit å fortsette litt til. Ute på innsnevringen som skiller Øvre og Nedre Roasten finner jeg et riktig så idyllisk område. Flatt og fint å sette opp camp. Jeg finner fort ut at det bare tilsynelatende er greit å slå opp telt her. Her er nemlig så mye stein rett under lyngen at å finne feste for plugger er en hodepine uten like. Ved hjelp av store steiner jeg finner rundt omkring får jeg til slutt bardunert både telt og tarp skikkelig. Er det en ting det ikke mangler noe av i Femundsmarka så er det jo stein. Har akkurat fått opp campen når to unge gutter ror forbi. De kan fortelle at de leier en av Roastbuene og kom opp i morges. De har allerede fått fisket en del men så langt bare noen 2-300 grams ørreter. Det frister ikke noe særlig med småfisk i regnværet så stanga forblir ubrukt. Den oppdaterte værmeldinga de kommer med frister heller ikke til å forlenge oppholdet noe spesielt mye lenger enn nødvendig. For det meste grått og trist de neste dagene.

Morgenen etter må jeg flytte på meg igjen. Kan overnatte maks to netter til her oppe før sivilisasjonen krever oppmøte igjen. Vurderer litt frem og tilbake om jeg skal sette opp camp ved Svarttjønna eller bare kjøre på helt ned til Femunden. Det blir til at jeg passerer Svarttjønna i greit tempo. Snart tomt for kaffe også.

Røa passeres først en gang før DNT-hytta på Røvollen og så en gang til nærmere utoset av Røa.
T-stien langs nederste del av Røa er fullstendig ødelagt av bever. Trær, mange av dem med friske grønne blader og røde T'er malt på stammen ligger hulter til bulter over stien og ut i elva. Det er litt av et arbeidsstykke å klatre seg gjennom denne krigssonen. Jeg skimter hytta til "terroristen" på motsatt side av elva.

Vel nede ser jeg det ryker av pipa på den åpne koia som står der nede. Der er det en ung kar som har tatt inn for å tørke opp litt etter regnværet de siste dagene. Har planer om å være en måned sa han men kjente en liten knekk i motivasjonen med været som har vært de siste dagene. Han slet også med at bikja frøs på nettene så han måtte egentlig inn til Røros å kjøpe et jervehi eller noe annet som kunne holde bikja varm på nettene. Han hadde møtt på flere folk her nede de siste par dagene og mange hadde forært ham alskens av matvarer. Deriblant en del fersk fisk. Han byr på stekt sik og en pils(!) og i bytte får han noen pakker real og diverse jeg ikke har spist opp. Videre ut over ettermiddagen dukker det opp flere folk. Vi tilbyr dem å rydde plass til flere inne på koia men de avslår og setter opp telt i nærområdet. Misunner dem ikke for myggen var et rent helvete den kvelden og natta og flere av dem var grundig oppspist morgenen etter.

Litt etter skjema dukker Fæmund II opp ved kaia. En flaske Cola og en pølse i brød er ikke feil frokost etter noen dager i fjellet! Jeg slår av en prat med to karer sørfra som også skal hjem etter noen dager i marka. Har visst ikke vært det helt store fisket på dem heller men de virket stort sett fornøyd med turen på tross av at de kun hadde fått med seg gråværet.

Vel fremme på Jonasvollen får jeg skiftet til rene klær inne på sanitærbygget tilknyttet campingplassen før jeg kjører avgårde. Har ikke kommet langt før jeg er inne i dekningsområdet til telenor og telefonen går bananas.
Må kjøre til siden og stoppe så jeg får lest gjennom sms'er og slikt før jeg ringer hjem.